I debattinnlegget «Ønsker en bydel for alle, men det finnes noen unntak» 27. desember, skriver tre ansatte i Trondheim kommune om en ekkel følelse som kommer av et sitat fra varaordfører Mona Berger.
«Vi må bygge en bydel som er så flott at alle typer mennesker, fra alle lag i samfunnet, ønsker å flytte hit. Det er når vi får til den miksen at vi får de beste bydelene»
Det skrives om klump i magen som oppstår på kontoret på den andre siden av byen, fordi et nabolag protesterer mot å ikke ville «ta imot enkeltmennesker som naboer». Logikk og hørsel synes fraværende blant våre gjester på siste møte om «Innherredsveien 51» på Lademoen bydelshus 15. november.
Dropper omstridt flytting – sender rusavhengige i brakker
Er det et sted her i byen hvor naboer tar vare på hverandre, så er det på La`mon. Skal vi bruke gitte termer er ovennevnte innlegg som et stikk i magen. Saken er tatt totalt ut av kontekst i forhold til hva vi som bor her tenker.
Det er en menneskerett å ha et sted å bo, men hvorfor skal de igjen stues sammen i en felles brannfelle? Hvorfor midt i partyløypa? Som fagpersoner burde det vites at det enkleste ikke er det beste med det tilfeldigvis ledige bygget, men et sted å forsterke problemene for de/oss det gjelder.
Blir det slik det er tenkt, vil noen få et salig mekka for dophandel. Andre vil få et enda større helvete enn det de allerede lever i. En trenger ikke faglig kunnskap for å forstå det.
Rusavhengige kan ikke stues sammen på Lademoen
La`mon er sammensatt og vi har det godt her borte.
Bortsett fra når skrekken biter med blodige slåsskamper og dop-oppgjør i parken vår
Bortsett fra når kniven dras i hovedgata på en folksom bussholdeplass.
Bortsett fra når barn og ungdom vokser opp med usikkerhet og frykt for å bevege seg fra A til Å.
En så aktiv bydel tett på bykjernen bør heller fokusere på forebyggende tiltak, -som for eksempel et hardt tiltrengt ungdomshus. Alles ønske er å hjelpe, men som alle vet og ikke minst som «prosjektørene» selv sier: Jarleveien 10 fungerer ikke. Så hvorfor gjenta problemet i Innherredsveien 51?
– Jeg har begynt å gå med kniv, fordi jeg nekter å bli nestemann
Igjen en samling av sårbare mennesker som vil oppleve mer angst med dealing på naborommet. Når vil det igjen brenne? Få en overrusa person rett inn på rommet ditt? Hvem vil det? Trygghet hvor? Flere branner er slukket. Det er ikke bare rus, men også angst for hverandre.
Her er det dagligdags å «omgås» rusavhengige, men ikke alltid like kos da en aldri vet hvor det mentale er.
Mamma går ikke i parken med barna. Sender de ikke alene til skolen. Ansatte plukker kanyler fra uterommet i barnehagen før ungene kommer. Farfar vil ha med seg noen til butikken. Studenten tar buss til skolen med magevondt. Naboen innhenter sykkelvogna til sønn fra en sjel som ikke engang husker at hen tok den. Slike situasjoner oppstår stadig vekk og gjør like vondt for begge parter.
På et stappfullt nabomøte var ikke bare vi naboer, men også prest og politiet grunnleggende enige om at Innherredsveien 51 ikke skulle bli et nytt Jarleveien 10. Ett sted må jo folk bo, men hvorfor ikke fordele litt i forskjellige bydeler? Gi sjansen til å prøve «normallivet»? Å slippe å bo midt i en fristelse som trekker enda lenger ned i gjørma de må ha mer hjelp til å komme seg ut av?
Forresten: Hva menes egentlig med «hvor er etikken overfor andre mennesker», ble en gåte. En kan heller spørre: Hvor er fornuften blitt av hos det offentlige? Er det fornuft i det å gjenta et problem som allerede er stadfestet fra alle parter?
« If I can dream of a warmer sun, where hope keeps shining on everyone» (Elvis)
Uten unntak.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Verden sett fra fjøset
Et mot jeg mister pusten av
Å finne et hjem