Michael Stilson forfatter, tidligere fotballspiller og spaltist i Adresseavisen

Kan man elske smarttelefonen sin, og samtidig ønske den langt vekk?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Forleden snakka jeg med en vokalist i et pønkband om prosjektet «Avlogga», som jeg gjør sammen med Sven Bisgaard Sundet og NRK. Jeg fortalte at noe av motivasjonen for prosjektet er frykten for at vi skal snyte barna for den frie barndommen jeg selv hadde, ved å la skjermen sluke dem altfor tidlig.

Utsagnet mitt fikk det til å rykke i pønkerens antiautoritære ryggmargsrefleks. Han sa: «Min frykt er å bli en som sier at alt var bedre før. For om tjue år, når det har kommet noe enda verre, vil dagens ungdommer si: Hadde dagens ungdom bare vært mer på Tiktok sånn som oss!»

Var det sant? Har jeg allerede blitt en gretten, gammel, «alt var bedre før»-gubbe?

I oktober deltok jeg i en Adressa-samtale om nettopp avlogging og hva skjermene gjør med oss. I samtalen deltok også professor i psykologi, Silje Steinsbekk, og professor i sosialmedisin, Steinar Krokstad. To vitenskapsfolk og én avlogga synser, altså.

Jeg skal med andre ord ikke ta for meg vitenskapen i detalj, men i løpet av kvelden foran et fullstappet rom slo det meg hvor komplekst dette med skjerm og sosiale medier er. For Krokstad og Steinsbekk lander ganske ulike steder i forskningen sin. Der Krokstad er klokkeklar på at skjerm og sosiale medier må være en medvirkende årsak til økende selvrapportering om psykisk uhelse blant spesielt tenåringsjenter, ser ikke Steinsbekk i sine data tydelige tegn på at sosiale medier bidrar i noen særlig grad til dette.

Der Steinsbekk og Krokstad har forskning som sitt daglige virke, formidlet jeg magefølelsen min etter en drøy måned uten skjerm.

Selvfølgelig med stor pondus, forsterket av at stemningen i rommet bar preg av at følelsen min ikke er unik.

Steinsbekk sa til meg etter samtalen at hun følte hun hadde deltatt på et vekkelsesmøte.

Dagen etter sto jeg fram som nyfrelst i Adressa. Om kvelden før var et vekkelsesmøte, var jeg fryktens yppersteprest?

Det ga meg en uggen følelse. Hva tenkte pønkervennen min om meg nå?

Forskningen finner nemlig ikke fellende bevis for at økt tid på skjerm og sosiale medier er ensbetydende med psykisk undergang.

Og innen de eventuelt finner disse bevisene er både pønkeren og jeg langt under torva.

Så da er det vel bare tut og kjør, da? Tja.

Silje Steinsbekk, Steinar Krokstad og Michael Stilson under arrangementet Avlogga i regi av Adresseavisen. Foto: Aagot Opheim

Jeg tror på Steinsbekk og det hennes forskning finner. For vi har også snakket med ungdommer, og dessverre synes jeg mange av dem virker litt for lite psykisk syke og sosialt evneveike for prosjektet vårt. Tvert om. De er blide og morsomme, forstår verden og evner til og med å møte et blikk en gang iblant.

Jeg tror ganske mange finner mye glede i telefonene sine. Akkurat som meg.

Likevel kommer det i de samme samtalene tydelig fram hva alle foretrekker: å være sammen, ekte mennesker, uten skjermer. Mot det kan ikke engang de mest avhengighetsskapende appene konkurrere. Likevel velger mange av oss nettopp skjermen, selv om vi helst vil noe annet.

Spørsmålet vi stiller er muligens feil. Vi er så opptatt av å finne ut om skjermene er skadelig for oss, for å få svar på om vi bør kvitte oss med dem, at vi glemmer å se på hva skjermen fjerner oss fra.

Kanskje frykt er feil fokus. Kanskje er det lysten vi bør vektlegge.

Om vi faktisk har lyst til å gjøre noe annet enn å forsvinne inn i smarttelefonens endeløse feeds, så kan det faktisk være at vi må regulere oss selv, selv om skjermen skulle vise seg å ikke være skadelig for vår psykiske helse.

Om vi faktisk har lyst til å gjøre noe annet enn å forsvinne inn i smarttelefonens endeløse feeds, så kan det faktisk være at vi må regulere oss selv, skriver Michael Stlson Foto: Beate Oma Dahle / NTB

Professor Steinsbekk snakket om å «møblere» våre digitale liv for å sikre at vi er i stand til å løsrive oss techselskapenes «endless scroll».

Som elleveåringen som slettet YouTube fordi han vil bruke mer tid med vennene sine. Eller kompisen min som lar kona sette kode på skjermtid for å sikre at han er til stede i timene etter jobb fram til treåringen legger seg.

Eller Kari som nå vil forby telefon i skolen.

Ikke fordi alt var bedre før eller av frykt for konsekvensene.

Men fordi man tenker at litt forbud noen ganger faktisk også kan gi litt frihet.

Frihet til å ikke bli fanget av skjermen.

Frokostmøte: Er det vi som tåler mindre – eller samfunnet som tøyer strikken vår for langt? Kom på frokostmøte på Hevd Adressahuset fredag 24. November!

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!