Jeg heter Mihkkal, er 22 år og kommer fra Guovdageaidnu. Mandag hadde jeg bodd i en lávvu foran Stortinget i akkurat fire uker. Og jeg kan love deg en ting – jeg hater Oslo. Men så lenge skjebnen til det samiske folk avgjøres i hovedstaden, er det her jeg må være. 1200 km hjemmefra.

Jeg flyttet inn foran Stortinget da det hadde gått 700 dager siden Høyesterett slo fast at det pågår et menneskerettighetsbrudd på Fosen. Det står 151 vindturbiner uten gyldig konsesjon i reinens beiteområder, og et statlig eid kraftselskap håver inn penger. Liv blir ødelagt, og en kultur forsvinner.

Akkurat nå skulle jeg vært i reingjerdet, men livet mitt er satt på vent. Sånn er det dessverre for mange reindriftsutøvere. I stedet for å få praktisere vår kultur, og drive næringen vår i fred, må vi kjempe for våre rettigheter både politisk og rettslig. Reindriftsutøver er et av Norges farligste yrker. Den fysiske påkjenningen er stor, men det er ingenting mot den psykiske. Regjeringens manglende oppfølging av Fosen-dommen er den største trusselen mot vår mentale helse akkurat nå.

Jeg har en så enorm kjærlighet for de samiske områdene. Den tilknytningen jeg har til landet vårt, er selve fundamentet i meg. Jeg er her for mine rein, fordi jeg vil gjøre alt jeg kan for at de skal slippe å oppleve det reinen på Fosen har blitt utsatt for. Det eneste som hjelper mot min dårlig samvittighet for å ikke være hos flokken, er håpet om at det jeg gjør her vil hjelpe dem på en annen måte.

For åtte måneder siden okkuperte vi Olje- og energidepartementet og startet den største sivile ulydighetsaksjonen i Norge på over 40 år. Det endte med at statsminister Støre endelig anerkjente det pågående menneskerettighetsbruddet og kom med en offentlig unnskyldning til samene på Fosen. Men hva har skjedd siden? Hvor er planen til Aasland, hvor er tiltakene og reparasjonen? Olje- og energiministeren gjemmer seg bak meglingsprosesser og utredninger, uten at han egentlig tar tak i problemet. Derfor mobiliserer vi til ny storaksjon. 11. oktober har det gått to år siden dommen falt, og Oslo vil igjen fylles med lenker og vrengte kofter.

Jeg er ikke den første som slår opp en lávvu på Eidsvolls plass. Første gangen var i 1979, da syv samiske aktivister sultestreiket i protest mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. De siste ukene har mange eldre stoppet ved lávvuen min, for det skjærer dem i hjertet at vi fortsatt må kjempe den samme kampen som de gjorde. At vi ikke har kommet lenger.

Jeg er ikke den første som slår opp en lávvu på Eidsvolls plass, men jeg vil kjempe for at jeg blir den siste.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!