Kongerikets fremste tillitsvalgte og/eller deres partnere koser seg med litt aksjehandel på fritida. De siste tiders avdekking av denne hobbyvirksomheten utløser mange reaksjoner.

Høyre kaster Sindre under bussen (han har vel strengt tatt lagt seg godt til rette der selv), pressen er for snille med Erna, bør hun skille seg for å bli statsminister, bør Økokrim etterforske, og ikke minst: Hvem kan man stole på?

Oppe i dette drukner jussen, og slik kan vi ikke ha det.

I disse sentrale politiske miljøene svirrer det rimeligvis rundt opplysninger som kan være kjekke å kjenne til, hvis denne hobbyen skal kaste noe av seg og styrke familieøkonomien. Ikke minst i Statsministerboligen, regjeringspolitikkens arnested, kan man få kjennskap til politiske reguleringer som kan virke inn på aksjekursene. Dette kan være opplysninger som er tilstrekkelig spesifikke til å trekke en slutning om mulig kurspåvirkning, og opplysninger andre ikke kjenner til. Handles aksjer på grunnlag av slik informasjon, kan dette være innsidehandel, som kan straffes med fengsel i inntil seks år.

Hvorvidt Sindre Finnes har hatt slik informasjon og har handlet på grunnlag av informasjonen, vet vi ikke. Jeg vet ikke hva et statsministerpar snakker om ved søndagsmiddagen, det kan være alt fra Pokémon GO til hardcore politikk, eller om Finnes gikk i et slags indre eksil i kjelleren når politiske samtaler skjedde i huset. Dette kan en etterforskning avklare.

Tor Langbach Foto: Terje Visnes / adressa

Hvorvidt Erna Solberg har gitt Finnes slike opplysninger eller gitt ham mulighet til å skaffe seg det, eller i hele tatt har kjent til at han i hele tatt handlet aksjer, vet vi heller ikke. Ut fra det som foreligger så langt, kan det være at mulig hun har gjort dette. Hun kan straffes for uaktsom medvirkning til innsidehandel, hvis hun kan klandres for å ha gitt ham opplysninger. Som statsminister har hun en streng taushetsplikt; er den brutt? Også brudd på taushetsplikt kan straffes. Dette kan en etterforskning avklare.

Men Solberg har benektet alt dette, skal vi ikke stole på henne? Hun virker jo ærlig, moderlig og troverdig. Nei – vi skal ikke det. Å vurdere folks troverdighet er en svært vanskelig øvelse. Det er lett å legge vekt på personers status og rolle i samfunnet, om de viser følelser, om de virker overbevisende, om det er en person vi i utgangspunkt har stor tillit til. Den som har tilbrakt sitt voksne liv i rettsvesenet, vet – dessverre – at dette ikke beviser troverdighet. Vi vet at de beste bedragerne er de som fremstår mest overbevisende. Det er derfor saken bør etterforskes.

Men vil det skje, og hvis ikke: hvorfor ikke? Som vi har sett, skal man ikke surre mye med meldekortene til NAV før politiet kaster seg over saken med nebb, klør og krav om ubetinget fengsel. Ok, dette er saker som er enkle å etterforske. Det er annerledes med avansert hvitsnippkriminalitet. Nesten ingen i politiet forstår verdipapirhandelloven, det er det bare Økokrim som (kanskje) gjør. Og eliten har råd til å skaffe seg god advokathjelp. Betegnede nok er Finnes advokat en tidligere nestleder i Økokrim, som tok med seg sin kunnskap og hoppet over gjerdet.

Det er her en nagende mistenksomhet kan melde seg.

Dette handler om landets fremste politiske miljø. Jeg har stor respekt for at folk tar på seg oppgaven med å styre landet. At det snuskes litt med gutterom, etterlønn og kreative reiseregninger er nå så; det viser bare at de tross alt er mennesker, dette er ting vi forstår selv om det altså er snusk de burde ha holdt seg for gode til.

Da det viste seg at statsråd Huitfeldts mann moret seg med aksjehandel bak statsrådsfruens rygg, så Økokrim på saken. Økokrimsjef Pål Lønseth var for få år siden en høyprofilert statssekretær for Arbeiderpartiet, og har samarbeidet tett med Huitfeldt. Han sa seg med rette inhabil til å vurdere hennes tilfelle. Men hvem fikk da overlatt saken? Jo, hans direkte underordnede, assisterende sjef Inge Svae-Grotli, som etter kort tid bestemte seg for ikke å åpne etterforskning mot sin sjefs nære samarbeidspartner Huitfeldt. Hvor betryggende er nå dette? Personlig ville jeg betakket meg for å måtte vurdere sjefens venner.

Denne vrien er interessant, fordi lovens klare hovedregel er at når sjefen er inhabil, så er også sjefens direkte underordnede inhabile. Riktignok kan Riksadvokaten bestemme noe annet og det har han vel gjort, men det var ikke en klok avgjørelse. Men det blir verre: Når det gjelder å vurdere om Finnes/Solberg skal etterforskes, mener Lønseth å ikke være inhabil, selv om dette gjelder Arbeiderpartiets argeste motstander.

Hvis det åpnes etterforskning mot Finnes, ville et av de første etterforskningsskrittene normalt være å beslaglegge alt han har av datautstyr, mobiltelefoner og saksrelaterte dokumenter. Kan det at mannen er gift med en tidligere statsminister føre til at motforestillingene mot slike inngrep er større, enn om dette gjaldt en tilfeldig Hansen fra Trondheim? Er det en fordel å tilhøre den politiske eliten hvis man skal drive med snusk?

Er det betryggende at en Økokrimsjef som selv har tilhørt landets politiske elite på venstresida, skal avgjøre om folk fra den politiske eliten på høyresida skal etterforskes i en sak som er meget politisk betent? Er det kanskje mest bekvemt å la være, så blir det ikke så mye styr? Nå er tilliten til Økokrim og påtalemyndigheten i spill. Vi venter i spenning.

Det er bra vi ikke har klassejuss i Norge, det hadde jo tatt seg ut.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!