Det var kjærlighet ved første blikk.
Charlotte de Staël von Holstein slår seg ned med en cortado på Bakklandet og lar tankene vandre tilbake.
Kjærlighetsbrev
Historien om hvordan hun traff ektemannen er som tatt rett ut av en romantisk Hollywood-film.
Vi må spole tilbake til sommeren 1993: 18 år gamle Charlotte og familien er på slektstreff på sommerstedet i Ménerbes i Provence. Her er også Nicolas Tourrenc fra Trondheim, en fjern slektning, og hans bestekamerat Torstein Holen, senere kjent som musiker, hiphop-general og kulturarbeider i byen. Så snart han får øye på Charlotte den sommeren, vet Torstein det. Det er henne han skal gifte seg med.
Hun snakket ikke stort engelsk den sommeren, men de fant tonen. Da sommeren var over, ble savnet fylt med lange, håndskrevne brev som fløy mellom Trondheim og Paris.
–Vi hadde ikke internett, ikke mobil. Dessuten var jeg dårlig i engelsk, så det ble mange språklige misforståelser, ler hun.
Ordene kommer hurtig, med fransk aksent og enkelte engelske innslag.
–Til slutt stoppet jeg det. Jeg var 18 år, student og i starten av karrieren. Jeg kan ikke ha en kjærlighetshistorie med noen som bor i Nord-Norge, tenkte jeg. Jeg visste ikke engang hvor Trondheim var.
Selv studerte hun nærmest døgnet rundt på moteskolen i Paris, i knivskarp konkurranse med ambisiøse japanere. Ved siden av jobbet hun for verdenskjente designere som Karl Lagerfeld og Yohji Yamamoto. I fire år jobbet Charlotte som assistent director (AD) for den kjente moteuken «Who´s Next» i Paris.
Månedene gikk.
–En kveld ba mamma meg ta ut søpla. Da jeg kom ut i bakgården, sto han der, helt hvit i ansiktet. Også luktet han litt alkohol, han hadde mannet seg opp med en liten schnaps, ler hun.
Torstein Holen hadde ikke glemt den franske jenta. Til slutt lånte han penger av broren og satte seg på flyet til Paris. En overrasket Charlotte ba ham inn. De gikk opp på pikerommet, forbi Charlottes like overraskede mor. Samtalen fløt bedre enn sist de møttes, hun snakket bedre engelsk nå. Før han gikk, avtalte de en kaffe neste dag, og ga hverandre en klem.
–Da kjente jeg at oi, her er det noe sterkt. Etter en uke reiste han tilbake og skaffet seg jobb som au pair i Frankrike, uten å kunne et ord fransk!
Med fullt opp på hver sin kant, han med franske unger og hun med studier og jobb, møttes de bare på fredager og lørdager det påfølgende året.
Les også (Pluss): Baba gikk med ullongs i sommerkulda
46 timer tur-retur
I 1998 besøkte Charlotte Trondheim for første gang. To ganger i året satte hun seg på Eurolines-bussen, som for en billig penge fraktet henne til kjæresten i nord og hjem igjen, 46 timer hver vei. Sommeren 2001 ble hennes første ordentlige trondheimssommer.
–Det var selvfølgelig kjempekaldt. Men ifølge Torsten var det varmt. Jeg hadde lyst til å bade, slik jeg var vant til om somrene, men første gang jeg badet i Korsvika ... Det var beyond kaldt, hutrer hun ved tanken.
Den sommeren ble hun også introdusert for norsk natur. Selv med 20 kilo på ryggen fra Høvringen til Rondeslottet syntes hun det var eksotisk, vakkert. Hun tok inn den friske luften, det fantastiske lyset, det magiske fjellet. Idyllen brast imidlertid allerede første kveld:
–På fjellet fant jeg ut at han hadde pakket havregrøt, som det eneste vi hadde å spise i tre døgn! Jeg tror jeg hatet ham da. Etter det har han ikke invitert meg på fjelltur igjen. Han skjønte at der gikk grensa, ler hun.
Les også (Pluss): «Micke» Dorsin: Hej Trondheim, du är helt okej
Disney-world
Den første sommeren i Trondheim var Charlotte mye på Gåsa, Bakklandet-kafeen som nå er nedlagt. De store matopplevelsene uteble («ingenting smakte spesielt godt»), men hun likte de trange gatene, de fargerike trehusene.
–Jeg liker steder med sjel. Vi var mye på Munkholmen. Gikk i Nidarosdomen, minnes hun.
Et koselig sted, men en by? Det syntes hun var å ta hardt i.
–Å komme hit fra Paris var som å komme til et sjarmerende, pittoresk, levende museum.
–Jeg husker at folk gikk fra veska på kafeen og en fullstappet bil uten å låse. Det kunne man aldri gjort i Paris. Det var som å lande i en ubekymret Disney-verden. En stor kontrast til Paris hvor alt var så travelt, aggressivt og du må gjøre hundre tusen ting på en gang. Trondheim var som et perfekt, idyllisk postkort.
–Føler du det fortsatt slik?
–Ja, hver gang jeg reiser bort og kommer tilbake. Jeg er veldig glad i byen, og for meg er det en luksus å bo her. Det føles som å komme til en beskyttet, liten landsby. Det er som..., hun leter etter ordene.
–Sukkerspinn! Det er ikke særlig problemer her. Folk sier til meg at det var så fint på ferie i Paris, men når jeg går i gatene der vet jeg hva som rører seg. Jeg hører hva folk snakker om. 60-åringer har to jobber, folk må pendle på overfylte metroer to timer hver dag, de ser barna sine én time om dagen fordi de jobber så mye.
Verdenskjent bestefar
Oppvokst i en kultursterk familie, med den verdenskjente maleren Nicolas de Staël til bestefar, har hun alltid vært opptatt av kunst og kultur. Ett høydepunkt hvert år var en tre dager lang festival der kunstnere åpnet sine hjem, atelierer, bakgårder og gallerier for publikum. Billig vin og yrende folkeliv. I Trondheim forsøkte hun å gjøre noe av det samme i 2001. Hun banket på dørene til ulike deler av kunstmiljøet, brukte sine siste to tusen kroner på kontoen til å kjøpe paller med øl til åpningsfesten. Byttet bort designersko hun hadde fått fra et moteshow i bytte mot tjenester som å få trykket opp plakater.
–Folk spurte, hva får du for dette? Det var en ny tankegang. Jeg tenkte bare at nå er jeg er her. Jeg vil at det skal skje noe! Torstein og jeg har en filosofi: Du kan ikke tenke at her mangler det ting. Da må du lage det selv. Hvis det ikke er noe kultur, så lager du det selv. Hvis du synes det er dårlig mat, må du lage god mat selv.
Det ble også et sjokkmøte med trøndersk festkultur:
–Alle ble så dritings. Jeg sto opp tidlig, akkurat som i Frankrike, og gikk rundt for å se, men ingen hadde åpnet. Det ble først senere på dagen, ler hun.
Les også (Pluss): Hvor var alle menneskene i Azra Halilovics nye by?
Trendy trøndere
På fjortende året kler hun opp bevisste trøndere fra motebukken Shine i sentrum.
–Førsteinntrykket var ikke bra. Folk brukte lilla og blå pasteller, unge folk var opptatt av at ting skulle matche, som rød veske og sko til rød kjole. Veldig gammeldags. For menn var det helt tragisk, da gjaldt bare Marlboro Classic.
–Du forlot motens mekka Paris og flyttet til mote …
–... mokka! ler hun. –Til en liten landsby.
Trendbildet har endret seg enormt siden da, men fortsatt synes hun vi kler oss litt for likt.
–Plutselig må alle ha et stort skjerf med stjerner rundt halsen. Kanskje synes slike mikrotrender bedre fordi vi er en liten by. Jeg møtte noen venninner for litt siden, og fem rundt bordet hadde på seg lang cardigan. Dere ser ut som en sekt, sa jeg.
Hun er opptatt av at folk må finne klær som passer deres kropp, dyrke det unike og tenke kvalitet. Ikke minst at vi må heie på de som tør pynte seg litt ekstra i hverdagen.
–En kunde hadde på en stram hvit bluse og et sort skjørt til en presentasjon, da kollegene på jobben hadde kommentert: Å, så du har pyntet deg. Jeg hører folk si det ofte, at de som kler seg ekstra pent får kommentarer som at «du har sikkert ikke barn» eller «skal du på fest»? Man holder hverandre litt tilbake. I Frankrike er det å være velkledd også en form for høflighet, en måte å vise andre andre respekt.
–Har du selv forandret stil på disse årene i Trondheim?
–Jeg merker at jeg kan bo i dongeribukse og skjorte... Jeg ser at jeg kler meg litt mer enkelt nå, mer praktisk. Men jeg er opptatt av kvalitet.
«Den franske dama til Torstein», som hun ble omtalt som i starten, er blitt trønder.
–Og livet nå?
–Jeg tror jeg får det beste fra begge verdener. I Paris ville jeg hatt en stor karriere, men jeg bestemte meg for å følge kjærligheten i stedet.