Den internasjonale hjelpen begynner å komme på plass i de verst rammede landene.
Bjørn Fougner og seks-syv andre fra Norges Røde Kors reiser om to uker til Kenema i Sierra Leone for å bemanne et ebolasykehus for 60 pasienter. Omtrent samtidig drar en gruppe på 15 norske helsearbeidere i regi av norske helsemyndigheter for å jobbe ved feltsykehus som det britiske forsvaret etablerer.
Les mer: Sindre Mellesmo er snart klar for ebolaviruset
I august oppholdt Bjørn Fougner seg fire uker i Kenema i sørøstre Sierra Leone for å etablere en klinikk for IFRC, Den internasjonale Røde Kors-føderasjonen. Kenema ligger i kjerneområdet for epidemien. Nå skal han tilbake til det samme sykehuset.
Les også: EU vil sette inn 5000 leger mot ebola
Innsatsen kommer
Omkring 15 000 er rammet av ebola i Vest-Afrika, og mer enn 5500 er døde.
– Det er viktig at den internasjonale hjelpen begynner å virke. Vi må erkjenne at de store organisasjonene ikke oppfattet alvoret raskt nok, sier Fougner, som til daglig jobber ved St. Olavs Hospital.
– Disse landene ligger nederst på alle FNs statistikker. Sierra Leone har én lege per 70000 innbyggere. Det blir som om Trondheim skulle hatt to og halv legestilling. Samfunnet er veldig sårbart, epidemien har satt handel og transport ut av spill.
Jobben som sykepleier er ikke enkel.
– Det er ikke akkurat nær sykepleie når vi må gå med fullt beskyttelsesutstyr. Vi kan gi mat, væske og smertestillende. Men det er deprimerende å ikke ha noe å kurere sykdommen med. På grunn av varmen kan vi ikke ha draktene på mer enn én time for å unngå å bli ukonsentrert og begynne å gjøre feil.
Les mer: Voldsom spredning av ebola i Sierra Leone
Håndtere døde
Fougner må også regne med å reise rundt for å sørge for trygg håndtering av mennesker som er døde av ebola. Smittsomheten er størst tre dager etter at personen dør. En annen viktig del av jobben er å reise rundt for å spore opp ebolasyke, og sørge for å isolere dem fra de friske.
– Over 500 helsearbeidere er blitt smittet, inkludert en norsk. Er du ikke redd for å jobbe i et livsfarlig miljø?
– Du er i livsfare hele tiden, men det kan man ikke tenke på. Da får man ikke gjort jobben. At det er farlig, gjør at man må skjerpe seg. Dette er ikke noe cowboy-oppdrag. Her skal man være nøye, følge prosedyrene og passe på hverandre for ikke å sette eget og andres liv i fare.
Fougner har vært på vanskelige oppdrag før, han har drevet hjelpearbeid i Afghanistan, i India og i Pakistan etter det store jordskjelvet i 2005.
Å gjøre en forskjell
– Er du modigere enn oss andre?
– Overhodet ikke. Det er mye jeg er redd. I Sierre Leone er jeg mer redd for slanger enn for ebola. Vi har en viss trygghet med at vi vil bli fraktet hjem og få høyteknologisk behandling hjemme hvis vi skulle bli syke. Det er ikke vi som er heltene, det er de lokale helsearbeiderne og frivillige som virkelig risikerer livet.
– Hva får deg til å droppe julefeiringen og utsette deg for fare?
– Ønsket om å gjøre en forskjell blant mennesker som er langt dårligere stelt enn oss. Kanskje er det rester av idealismen fra 68-generasjonen. Du får veldig mye igjen, vi ser resultater og møter takknemlighet og glede. Som nordmann har du godt av å se at alle ikke har det like bra som oss. Jeg vet om flere som burde vært der en tur.
Jul på forskudd
Som helsearbeider på kriseoppdrag er Fougner vant med å håndtere sterke inntrykk.
– Jeg må innrømme at det var vanskeligere å komme hjem sist enn det har vært før. Du føler deg så hjelpeløs. Det er så lite vi kan gjøre. Å være vitne til at barn dør, jeg håper jeg aldri venner meg til det.
Fougner har kone, tre voksne barn og to barnebarn.
– De tar det med fatning, sier han om sin beslutning om å dra til Sierra Leone. Han har avtalt julefeiring med familien før han drar 14. desember.
