Det var på denne tiden her i fjor.

- Hei dere, vi drar på telttur! sa jeg entusiastisk til familien. Jeg husket idylliske barndomssomre. Telt, bading i fjellvann, klatring på fjelltopper, alt dette i solskinn. Innerdalen, ikke uten grunn kalt landets vakreste dal.

Så da dro vi, til nydelige Innerdalen. Mor, far og to barn. Og to sekker, svære sekker. En av dem på min rygg, bar virkelig mine foreldre så mye? Men vi må jo ha med fire soveposer, fire liggeunderlag, to telt, for nei, vi har ikke ett raust familietelt, men to trange tomannstelt.

Og så klær, stormkjøkken og to bokser

hermetikklapskaus.

Lunsj skulle vi spise på Renndølsetra, rømmegrøt! Jeg har spist rømmegrøt der mange

ganger, verdens beste! sa jeg til ungene da vi begynte å gå. Oppover og enda mer oppover. To-tre kilometer til foten av Innerdalstårnet, ikke særlig bratt heller, hadde jeg sagt til

mannen min. Nja, noe lengre og mye brattere, sånn var det visst, og sola som skinte da vi

parkerte hadde nå gjemt seg bak noen skyer, faretruende mørkegrå skyer. Jeg og mannen så dem ikke, vi holdt på å knekke sammen under hver vår sekk, sa ingenting, så ingenting.

Ungene var på setra lenge før oss. Rømmegrøt! Hva, utsolgt? Jo da, kasserollen var faktisk helt skrapt. Fire vafler da. Eller bakels som vi sier på de kanter. Utsolgt for det også. Ja, ja. Vi fant teltplassen, magene rumlet, vinden var kald og lykken lå i to bokser lapskaus. Oi, glemte vi stormkjøkkenet, fort gjort.

Det majestetiske Innerdalstårnet, det så vi ikke snurten av inne i en sort rømmegrøt av en himmel. Kald lapskaus på hver vår papptallerken, en melkerull på deling og akkurat idet teltene var oppe kom regnet. Ordentlig nordmørsregn, som slett ikke har tenkt å ta pause, som er så vått at det bare er å legge seg. To voksne i et telt, to unger i det andre, trangt nok likevel. Teltduken lå regntung mot nesetippen min, jeg frøs selv om jeg hadde ullundertøy på, vi teltet på en liten innsjø.

- Mamma! ropte lillebror, som var i den alderen at han hadde mistet en tann. Jeg som trodde

alle endelig sov.

- Mamma, kom! Det var litt blod, det var dramatikk. Jeg krabbet over i ungenes telt, ble en druknet katt selv om turen var kort, og slapp en dam av regnvann inn i begge teltene. Vi ble enige om at det ikke var så veldig mye blod, og at tanna kunne bli med hjem slik at tannfeen fant den natta etter.

Les flere tankestreif her

- Men er det ikke veldig vått her, spurte storesøster. Det var det, var visst lekk det ene teltet, gitt. Soveposene til ungene kunne vris opp. Så der lå vi, alle fire i et telt for to i to soveposer, men vi sovnet til slutt, og da vi våknet, hadde det sluttet å regne. Vi kom oss ut, glade for oppholdsvær, men du verden, så mye knott! Lufta var like svart av knott som skyene var svarte dagen før. Spise frokost ute? Glem det, jeg og ungene kjøpte frokost i Innerdalshytta, mens mannen fikk dyttet klissvått turutstyr inn i sekkene mens han så å si ble oppspist.

Nå er det sommer igjen.

- Hva har der lyst til da? spurte jeg ungene.

- Kan vi ikke dra på telttur? Kan vi?

Vær så snill!

ann.iren.bevre@adresseavisen.no