Det som skulle bli et fantastisk år for Miljøpartiet De Grønne, ligner mer og mer et annus horribilis.

Adresseavisens kommentatorer tar tempen på de politiske partiene før sommeren.

Før valget virket det som partiet skulle vokse inn i himmelen. Kommunevalget ble også en historisk opptur, med grønne representanter i mange nye kommuner og fylker. Spesielt mye oppmerksomhet fikk Miljøpartiet i de store byene. I rødgrønne Trondheim ble partiets talskvinne Hilde Opoku varaordfører, i Oslo gikk partiet inn i byråd sammen med Ap og SV. Mange var spent på hvordan idealistene i Miljøpartiet skulle takle virkeligheten. Litt blandet, skulle det vise seg.

Rita Ottervik (Ap) er ordfører og Hilde Opoku (MDG) er varaordfører. Foto: ©RICHARD SAGEN;Adresseavisen, ©RICHARD SAGEN, Adresseavisen, +47 95198665

Tidligere har ingen har tatt politikken deres helt på alvor. De Grønne er blitt assosiert med batikk, hasj, økokollektiv og overvintrede hippier. De fleste har smilt overbærende av forslag om å avvikle oljenæring og redusert forbruk. Men nå er det slutt på fredningstida. Grønne politikere kan ikke lenger kjøre bil eller kritisere oljebransjen ustraffet. Nå må de i langt større grad svare for politikken sin. Det er en del av det å bli tatt seriøst.

Oppslutningen om partiet har stupt de siste månedene. Det har vært mye negativ oppmerksomhet rundt forholdet mellom liv og lære (kan en miljøpolitiker ta drosje?) og hva de klarer å oppnå i posisjon. Dette gjelder særlig i Oslo, der Miljøpartiet har gått høyt på banen med å love bilfri by og å stoppe E18-utbyggingen. Samtidig er ikke miljø like høyt på agendaen når nyhetene preges av oljekrise og stigende arbeidsledighet.

De største problemene har partiet likevel laget for seg selv. Konflikten mellom talspersonene Rasmus Hansson og Hilde Opoku endte i en offentlig skittentøyvask som mangler sidestykke i nyere norsk politikk. Samarbeidet de to imellom var så dårlig at begge truet med å trekke seg. Det endte med at Opoku gikk av, og Hansson satte hardt mot hardt for å få valgt en av sine nærmeste støttespillere som talsperson. Det kulminerte i at en sykmeldt Hilde Opoku slaktet Hanssons lederstil på Twitter under partiets landsmøte.

Det ble raskt isfront mellom talspersonene Rasmus Hansson og Hilde Opoku Foto: Kallestad, Gorm, NTB scanpix

Personkonflikt er åpenbart en del av bildet, men det er mer enn personkjemi som skaper uro. En liten del av konflikten handler om hva Miljøpartiet skal være. Rasmus Hansson blir beskyldt for å ville gjøre partiet til et smalt énsaksparti der klima er viktigst. Opoku ønsker å utvikle politikk på en rekke områder med et «grønt perspektiv».

Trondheim har alltid vært et kjerneområde for Miljøpartiet De Grønne. Valget i 2015 ble en milepæl med Hilde Opoku som varaordfører og Miljøpartiet som Trondheims tredje største parti. Potensialet for å profilere Trondheim som en grønn by, er stort. Partiet har imidlertid to utfordringer. I den brede syvpartialliansen på rådhuset er kampen om oppmerksomheten stor. Med så mange partier som styrer er det vanskelig å få øye på noen tydelig profil. Det er også mange å dele oppmerksomheten med. Både SV, KrF og Venstre kjemper med Miljøpartiet om å ta æren for miljøsakene.

Det mest alvorlige er likevel at kampen om politikken er vel så stor. Det hjelper lite at Miljøpartiet sørger for bikuber, grønne parseller og mer økomat i byen så lenge flertallet bygger ned dyrka mark og legger til rette for mer bilbruk. I de store byutviklingssakene parkerer Arbeiderpartiet de små, grønne vennene sine på sidelinja og henter støtte hos Høyre og Frp. Da lyder budskapet om den grønne byen ganske hult.

Et grønt skifte er noe annet enn grønn pynt.

Største seier: Har fått innflytelse i en rekke byer, kommuner og fylker.

Største nederlag: Lederstriden i partiet viser at partiet er umodent.

Problemet: Sliter med å synliggjøre at de gjør en reell forskjell der de har makt.

Sitatet: Litt av en leder; Holder partiet som gissel rett før valget. Truer med å gå om han ikke får det som han vil. Ingen motkandidat. Hilde Opoku.