–Sitter du i landskap eller har du eget kontor?

–Jeg har eget kontor. Jeg er derimot et utpreget sosialt menneske, som elsker å snakke og drodle med de ansatte. Vi har derfor en sofagruppe midt i lokalet og jeg er i fellesskapet store deler av arbeidsdagen. Jeg er tilhenger av begge arbeidsformer. Det er ofte mest produktivt å være sammen, men innimellom er det greit å kunne lukke kontordøra og få ro til å konsentrere seg.

–Hvordan kommer du deg på jobb?

–Aller helst sykler jeg, fra hjemmet mitt på Ladehammeren til kontoret i Trondheim spektrum. Det er jo bare verdens flotteste arbeidsvei. Det er fantastisk å starte arbeidsdagen med en sykkeltur hvor jeg både ser Munkholmen, festningen, Domkirken og resten av byen. Men av og til må jeg kjøre bil, det er når jeg må ha bilen i løpet av arbeidsdagen.

–Hvordan vil de du jobber sammen med si du er som leder?

–Jeg tror helt sikkert de vil si at jeg er opptatt av å gi frihet under ansvar og at jeg jobber for å skape et arbeidsmiljø som er kreativt og utviklende. Jeg elsker samlinger med idémyldring, hvor både gode og mindre gode ideer kastes frem. Jeg er opptatt av takhøyde og at det er lov å feile. Det blir ingen suksess uten blemmer underveis.

–Drar du på fest sammen med dine ansatte?

–Det hender ja. Bedriftsidretten er en frivillig organisasjon, med mer enn hundre frivillige. Da er det sosiale viktig og vi har en del sammenkomster, da er selvsagt vi i administrasjonen med. Som leder synes jeg det er viktig at det skjer ting utenfor selve arbeidspulten, det er da vi blir vi bedre kjent og det gir en annen type samhold.

–Er du også med på nachspielene?

–Nei, jeg er rett og slett dårlig på nachspiel. Som leder er det viktig å delta, men nachspiel er kanskje ikke noe man trenger å lede.

–Hva er den vanskeligste sjefsavgjørelsen du har tatt?

–Generelt må jeg si at jeg har vært forskånet fra de vanskeligste avgjørelsene. Bedriftsidretten har gått bra de siste årene og det er enklere å styre en skute som går i medvind enn en som sliter. Men det som er aller vanskeligst er selvsagt saker som omhandler følelser og personlige forhold.

–Hvordan inspirerer du dine ansatte?

–Min oppgave er å finne tak i det den enkelte ansatte er dyktig på, slik at alle får jobbe med det de liker og er best på. Det tror jeg er en inspirasjonskilde i seg selv. Jeg forsøker å gi alle frihet, slik at de utvikler seg både personlig og i de ansvarsområdene de har. Det er også viktig at jeg som leder er positiv, slik at hver enkelt hele tiden føler de er med å gjør en forskjell. De skal alle føle mestring og at de gjør noe meningsfullt.

–Er du omgangsvenn med noen av dem du er sjef for?

–Vi er få mennesker her og flere av oss har jobbet sammen i mange år. Det er ikke slik at vi ringer på dørene til hverandre hver helg, men jeg har en god relasjon til alle og vi møtes på fritiden, ofte for å trene sammen. Vi har et tett miljø, og da blir kollegaer også venner. Å jobbe i Bedriftsidretten er en livsstil.

–Er du også familiens sjef?

–Er det ikke litt gammeldags å ha én sjef i familien? I familien er det en naturlig fordeling av både de morsomme og ikke fullt så morsomme oppgavene. Det er jo også blitt slik at alle har fulle timeplaner, så alle må tilpasse seg hverandre.

–Hva er ditt beste resultat i Birken?

–Nei, jeg har aldri deltatt på Birken. Jeg deltar heller på konkurranser som vi arrangerer selv. Som leder i Bedriftsidretten er jeg selvsagt opptatt av fysisk aktivitet, og jeg løper i terrengkarusellen, er med i volleyballserien og trener på treningssenter. Når jeg besøker bedrifter, er det klart at det har blitt hipt og kult å være i god form, og uavhengig av Birken, så synes jeg det selvsagt er veldig bra.

–Skal du være sjef resten av yrkeslivet?

–Det synes jeg det er veldig vanskelig å svare på. Jeg trives veldig bra her jeg er nå og med den rollen jeg har. Utover det har jeg ikke reflektert over hva jeg skal gjøre i fremtiden.