- Det tv-spillet falt ikke i så god jord hjemme hos familien Sagosen, sier 19-åringen.
Han smiler når Adresseavisen ber ham fortelle om hendelsen fra da han var 14–15 år gammel.
Det er en av historiene som viser hvorfor Sander Sagosen gikk fra å være en helt ålreit håndballspiller da han var i barneskolealder, til i år – hvor han er kåret til verdens beste unge håndballspiller. Når han og danske Aalborg starter seriesesongen fredag er det med ett mål for øye. Sagosen vil svært gjerne vinne noe med rødtrøyene etter at den første sesongen endte uten titler. «Halvgodt», som han har kalt det, er ikke godt nok.
Forberedt på å rase ned i vekt
Vinnervilje
Et treningsprodukt, blir det fortalt. En gutt med en vinnervilje langt fra alle klarer å matche. En som blir trigget av tanken om å lykkes.
Og som sjelden blir satt ut av spørsmålene han får fra mediene. Men Adressevisens spørsmål om tv-spill-historien overrumplet ham litt.
Den stammer fra en juleferie for fem-seks år siden. Alle kameratene i vennegjengen synes det var stas med tv-spill. Også Sander skaffet seg et såkalt skytespill – og det falt altså ikke i spesielt god jord på hjemmebane.
- Det var ikke så populært at vi satt der og brukte så mye tid foran skjermen. Man kunne jo gjøre ganske mye annet med tiden da man hadde julefri. En kveld satt jeg og bestekompisen min (fetteren Vegard Furu) og spilte, og vi fikk høre en litt sarkastisk regle fra min far om vi virkelig skulle bruke tid på det der, forteller Sagosen.
Lekestue med landslaget
- Det endre med at vi tok grep, ødela cd-en og sto opp og dro på løpetur klokken 0730 neste dag, sier han og ler.
Pappa Erlend mener sågar sønnen er litt forsiktig i fremstillingen, og sier at Sander var ute så tidlig som klokken 06 neste dag.
Han hadde hatt spillet i fjorten dager før det ble desarmert.
- Surt å ha brukt pengene på det?
- Det var kanskje det beste jeg har gjort, for da innså jeg at dette ikke er noe jeg gidder å bruke tid på. Du må prøve og feile litt, og det gjorde jeg der. Jeg fant ut at det ikke var noe for meg – med litt hjelp, sier han nå.
I hallen hver dag
Unge Sagosen ville ikke ha sofagris-stempelet på seg.
- Prioriteringer jeg gjorde på den tiden har jeg hele tiden med meg. Jeg kunne ha syntes det var dritartig med tv-spill og gått en annen vei enn jeg gjorde. Men jeg valgte å bruke tiden min på noe annet.
«Annet» var gjerne trening.
- Det har alltid vært min største forse. Jeg var en ok spiller da jeg var yngre. Bra teknisk og veldig dårlig fysisk. Men jeg har alltid likt å trene, og jeg har trent mye og riktig. Kun et fåtall kan lure seg unna og komme langt på rent talent, sier landslagsspilleren.
Hadde han fri bar det gjerne rett til Charlottenlundhallen, stedet hvor Adresseavisen treffer ham til dette intervjuet.
- Det er her jeg har lagt grunnlaget for alt jeg har drevet med. Jeg har vokst opp her og i nabohallen, og sikkert vært her hver dag fra jeg var sju år til jeg var seksten, sier han.
Spinkel som ung
Faren Erlend Sagosen var treneren hans i alle år. Og hele familien dro til hallen sammen. Mamma Monica, lillesøster Ine og etter hvert også lillebror Ciljan. De tre sistnevnte er i hallen også under intervjuet. Han er ikke så ofte hjemme lenger, men nå får han blant annet muligheten til å leke seg litt med lillebroren.
- Jeg har hatt trening her så å si hver dag. Alle juledager, helligdager, fridager. Det var rett opp i hallen og leke seg. Det har alltid vært det artigste jeg har gjort, og jeg gjør det fortsatt når jeg er hjemme nå, sier han.
Da han var guttunge var han liten og spinkel. Nå er han nesten to meter lang og snuser snart på 100 kilo på vekten. Transformasjonen er et resultat av målbevisst satsing av Aalborg-proffen.
Sturet på egen stubbe
Den som fikk ham til å tenne på alle pluggene om resultatene gikk ham imot. Det være seg mot far og trener Erlend, eller mot dommeren. Sistnevnte kunne ofte få høre det.
- Jeg hadde min periode, ja, medgir Sagosen.
- Jeg har jobbet med å skjerpe meg på det.
- Når skjønte du at du måtte jobbe med det?
- Dess eldre jeg ble. Det er helt klart en modningssak. Jeg blir mer og mer bevisst på hva jeg sier, gjør og tenker. Men det er en automatikk som slår inn. Du tenker deg ikke om, og det er vanskelig å styre, innrømmer han.
Det kan ikke alltid ha vært like lett å forholde seg til den ambisiøse unggutten.
- Jeg hadde et vanvittig vinnerinstinkt da jeg var liten. Pappa var fotballtreneren min også, og hver gang vi tapte på trening gikk jeg og satt meg på en egen stubbe jeg hadde nede i skogen. Da var jeg sur og lei, og alt var urettferdig, beskriver han.
- Det handler om å vinne. I mitt hode er det dét som er artig.
På tre år har Sagosen gått fra andredivisjonsspill for Charlottenlund til mesterligaspill med Aalborg. Trolig stopper det ikke der, for allerede nå har flere enda større klubber vist interesse for 19-åringen landslagssjef Christian Berge gjerne vil bygge opp A-landslaget rundt.
Det er ikke verst for et treningsprodukt fra Charlottenlund.