Aldri før har foreldre vært mer involvert i barn og ungdoms idrettslige aktiviteter.

Norske forskere finner at dette handler om mer enn interesse for selve sporten. Idretten er snarere blitt en viktig arena for utøvelse av foreldrerollen, ikke minst for tenåringsforeldre.

Hvorfor er det blitt sånn?

Det er spørsmål forskerne Kari Stefansen og Ingrid Smette fra NOVA/HiOA sammen med Åse Strandbu ved Norges idrettshøgskole har sett på i en artikkel som nylig ble publisert i det engelske, internasjonale tidsskriftet Sport, Education and Society.

Dette fant de:

  • Idrettsarenaen tilbyr et fellesskap der foreldrene har en legitim plass også når barna er blitt tenåringer.

  • Idretten realiserer det rådende idealet for utøvelse av foreldrerollen – hvor det å være emosjonelt involvert og «tett på» er helt sentralt.

  • Foreldre ser på idrett som et vern mot «moderne farer» som usunn passivitet og asosial adferd. Idrett sees også på som en arena for læring av viktige ferdigheter for livet senere, som utholdenhet, samarbeid og det å kunne yte under press.

  • Engasjementet hos foreldre bunner ofte i egne erfaringer og «sportskapital» som de kan dra veksel på.

Får et enda bedre forhold til foreldrene

To hekker står oppstilt på friidrettsbanen i Ski. Til tross for at det er lørdag formiddag, treningsdagen har så vidt begynt for 16 år gamle Sondre Guttormsen.

Mor Kristin er med nå, senere skal han av gårde med pappa Atle, som også er Sondres trener, for å øve stavsprang.

— I friidrett er det ikke uvanlig at foreldre er tett på. Jeg tror de som er mye med foreldrene sine på idretten, får et bedre forhold til dem ellers også. Jeg får det, sier Sondre Guttormsen.

MÅL PÅ KORT OG LANG SIKT: Stavhopperen Sergey Bubka er Sondres store forbilde. 16-åringen trener rundt 15 timer ukentlig for å nå sine kortsiktige og langsiktige mål. Både mamma Kristin og pappa Atle er aktivt støtteapparat, far er en av trenerne. - Pappa er nok den jeg lettest stiller kritiske spørsmål til. Ikke fordi han ikke kan sakene sine, men jeg er aller tryggest på ham siden han er faren min, sier Sondre Guttormsen. Foto: Kristine Grue Langset

— Selv for en tenåring, kan det ikke bli for mye?

— Det går seg til. Men hvis det blir for mye, som når vi er på treningsleir, så sier jeg ifra. Men jeg blir ikke flau når de er med meg, og jeg er med vennene mine, stort sett ikke i hvert fall , sier han.

Moren Kristin Guttormsen har selv ingen bakgrunn som aktiv idrettsutøver. Hun ble dratt med inn i friidretten gjennom mannen som har vært aktiv hekkeløper.

— Vi ønsket oss fire barn, og vi ønsket å følge dem tett opp uansett hva de ville drive med. Jeg ville lære noe om det de liker, så jeg har tatt noen trenerkurs. Og så handler det i bunn og grunn om at jeg vil være mye sammen med dem, sier hun.

Idretten er en forlengelse av familielivet

Nettopp dette sier forskerne noe om i studien:

— Idretten gir foreldrene mulighet til å observere barnet. De kan også gi råd og veiledning ved behov. Slik sett blir idretten en slags forlengelse av familielivet, sier forsker Kari Stefansen.

I tenåringsfasen, som ofte forbindes med økende selvstendighet og frakopling fra ungdommenes side, trekker foreldre mot idretten fordi de ønsker en fortsatt nær relasjon, mener forskerne. De kan kjøre, hente, kjøpe utstyr, være tilskuere, stille på dugnader og være trenere.

Vær nøye med å prente inn i barnet at uavhengig av hvor god du er, så er jeg glad for å se deg holde på og liker å være sammen med deg. Psykolog Kjersti Hildonen

Prestasjonsorientert involvering

Kjersti Hildonen, psykologspesialist og avdelingsleder for «Forebyggende psykisk helsetjeneste» i Lørenskog kommune, er ikke overrasket over forskernes funn.

— Det er veldig gjenkjennbart. Dagens foreldre er veldig opptatt av å involvere seg i barna og ungdommen. Ungdom ønsker også at foreldre er opptatt av dem, det viser Ungdata-undersøkelsen.

SETTER LIKHETSTEGN: - Barn og ungdom skal ikke behøve å lure på om de er ubetinget elsket uavhengig av prestasjoner. Det er nemlig fort gjort i unges hode å sette likhetstegn mellom prestasjon, atferd og person, sier psykolog Kjersti Hildonen. Foto: Privat

Psykologen mener det er mye bra ved idrett, og tenker foreldres engasjement, i all hovedsak, springer utfra klokskap og omsorg. — Jeg råder foreldre å involvere seg tidlig, at det blir noe som preger familien: «Her hos oss er vi er opptatt av deg og hva du driver med.» Det kan være for sent å begynne når barnet allerede er blitt tenåring, sier hun.

Faren er hvis involveringen blir veldig prestasjonsorientert.

— Dagens foreldre er også veldig opptatt av at barn og ungdom skal prestere. Det er fint å bygge opp selvtillit. Å mestre er en god følelse, være god i fotball eller hockey og få skryt av foreldrene rundt det. Men det blir for magert alene. Vær nøye med å prente inn i barnet at uavhengig av hvor god du er, så er jeg glad for å se deg holde på og liker å være sammen med deg, sier Hildonen.

Gylne muligheter

Tenåringstid er løsrivelsestid, sier man gjerne. Det er imidlertid ikke helt riktig å sette likhetstegn mellom disse.

- Tenåringer ønsker å bli mer selvstendige, de vil løse ting på egen hånd. Men de vil fortsette å søke foreldrene, foreldre er viktige. Det ligger sterke følelsesmessige tillitsbånd i bunnen. Tenåringer trenger bare å bli lest, sett og forstått på egne premisser. Derfor må tenåringsforeldre også tåle å bli avvist, sier Hildonen og legger til:

BREDERE FOKUS: Tradisjonelt har man i idrettssosiologien vært opptatt av hvordan foreldre kan hjelpe barna til å bli gode i idrett.- Vårt fokus har vært bredere. Vi har vært mer opptatt av å se på hvorfor idretten har blitt så sentral i det moderne foreldreprosjektet, og hva slags samfunnstrekk dette fenomenet er koplet til, forteller forsker Ingrid Smette. Foto: HiOA

— Har man sluttet å lese ungdommens signaler, kan det fort være foreldrenes behov som står i høysete. Da kan engasjement forveksles med kontroll. Foreldre har generelt sett for mange antagelser om ungdommen sin, spør rett ut heller: «Blir det for mye, synes du når pappa står her og heier?» Det går fint an å opprettholde en nær og god relasjon uten å være tett på hele tiden. Noen ganger kan det riktige være å fortelle at du heier på dem på avstand, at du gjerne vil ta en telefon å høre etterpå. Vera Micaelsens yndlingsspørsmål til barna er:

Er du så heldig å få ha ungdommen din på tomannshånd i forbindelse med kjøring til en aktivitet, se det som en gyllen mulighet.

— Den store fellen vil være å beklage seg over hvor masete det er med kjøring hit og dit, og hvor lite takknemlig tenåringsjenta di virker å være for alt du gjør for henne. Skru av jobb, legg bort mobilen og vær tilstede i nuet. Si at du setter pris på den stunden dere har sammen. Gjør det klart at nå har jeg et åpent vindu for samtale med deg, og bare deg, sier hun.

FORSKERNE BLE OVERRASKET: Studien baserer seg på intervjuer med foreldre til niendeklassinger. Forskerne ble overrasket over hvor viktig idrett var for dem, og hvor mye de stilte opp.‒ Situasjonen foreldrene beskrev, var temmelig forskjellig fra hvordan ting var da jeg vokste opp og drev med organisert idrett. Da var det få foreldre å se på idrettsbanen – bortsett fra de som var trenere og lagledere. Idretten var et sted for ungdommer, forteller forsker Kari Stefansen. Foto: HiOA

Dette er rådene fra foreldre og politi

— Dem man er mest glad i, vil man gjerne fortelle både gode og dårlige ting til først

Kristin og Atle Guttormsen føler de får en utrolig fin nærhet til hver og en av barna siden de er tett med i idrettshverdagen deres.

— Sondre har hatt litt skader. Da har jeg vært hans støtteapparat, fulgt ham til fysioterapeut og slikt. Da får vi tid til å prate, og vi prater ikke bare om sport, men om skolen, venner, planer og drømmer, sier moren.

De gangene jeg ikke har hatt en god dag på arenaen, så er det mamma og pappa jeg vil snakke med. Sondre Guttormsen (16)

LANGT FREM: - Nå er jeg 16, men i min idrett er mange av de beste ikke på topp før de er rundt 30. Det er litt rart å tenke på at det er om 14-15 år først, sier Sondre Guttormsen. Han går videregående på Wang Toppidrett. Foto: Kristine Grue Langset

Sondres mål for sommeren er å hoppe over fem meter i stavsprang. Et mer langsiktig mål er å gjøre det bra i de aller største mesterskapene, OL og VM.— Nå er jeg 16, men i min idrett er mange av de beste ikke på topp før de er rundt 30. Det er litt rart å tenke på at det er om 14-15 år først.

- Føler du press fra foreldre på å gjøre det bra?

— Presset kommer nok mest fra meg selv, samtidig vil jeg jo vise mamma og pappa at jeg får det til. Men de gangene jeg ikke har hatt en god dag på arenaen, så er det mamma og pappa jeg vil snakke med. Dem man er mest glad i, vil man gjerne fortelle både gode og dårlige ting til først, sier Sondre Guttormsen.

Kilde:

«Understanding the increase in parents’ involvement in organized youth sports» av NOVA/HiOA – forskerne Kari Stefansen og Ingrid Smette i damarbeid med Åse Strandbu ved Norges idrettshøgskole. Nylig publisert i tidsskriftet Sport, Education and Society

Her er flere artikler som angår tenåringsforeldre: