Ingeborg er den eneste gjenlevende av nobelprisparets foreldre. Ektemannen Eduard døde i fjor.
– Det var synd at han ikke fikk oppleve dette, sier Ingeborg.
Etter at de ble pensjonister, brøt paret opp fra Sunnmøre og slo seg ned i Oslo. Da helsen sviktet og Eduard måtte på sykehjem, flyttet Ingeborg inn i naboleiligheten til datteren Ingunn og hennes familie på Røa.
Ingeborg, eller Inge som alle kalte henne, ble født og vokste opp i Essen, i industriområdet Ruhr. Eduard Moser kom fra Kronberg, nær Frankfurt.
– Jeg drømte om å bli interiørarkitekt, men det krevde snekkerutdanning. Det var bare for gutter. Derfor tok jeg kontorutdanning og fikk jobb i AEG, forteller Ingeborg.
Eduard kom fra en slekt med en uendelig rekke av prester, men han ville bli cellist. Farens prestelønn i Hitler-Tyskland var imidlertid skral, og Eduard måtte sikte seg inn på en tilværelse som orgelbygger i stedet. Ødeleggelsene fra krigen var ekstreme og det var knapt om jobber. Da Eduard i 1953 kom over en jobbannonse for Vestre orgel- og pianofabrikk på Haramsøy på Sunnmøre, slo han til. Det skulle gå fem år før Ingeborg fulgte etter til sitt nye hjemland.
Les også: Fra flymotor til Moser
– Han tok meg med på ferie for å vise meg Norge før jeg flyttet. Det var flott, men han viste meg ikke vanskelighetene, sier Ingeborg med et forsiktig smil.
Hun var vant med å bo midt i en storby. På Haramsøy var det én vei, én ferjeavgang til Ålesund daglig og utedo. Rett som det var tok stormen med seg klesvasken. Kanskje var det ikke like lett å være tysk innvandrer heller. Krigen var ikke så langt unna.
Åtte år senere var familien vokst til fem, Edvard kom i 1962, Ingunn i 65 og Christina i 66, og de hadde flyttet til Hareid. Da ungene kom i tenårene, tok Ingeborg norsk- og nynorskutdanning og fikk kontorjobb i kommunen.
Les også: NTNU vil klatre på rankingene
Litt annerledes
På Hareid var familien Moser godt over gjennomsnittet interessert i bøker og klassisk musikk. De reiste også mer utenlands enn det som var vanlig på den tiden. Aller mest til slektninger i Tyskland naturligvis. Foreldrene dro med barna til så mange museer og kirker midt på europakartet at selv kunnskapstørste Edvard fikk nok en periode. Men Naturhistorisches Museum i Frankfurt ble han aldri lei. Favorittmuseet har dinosaurer og alt mulig spennende fra millioner av år tilbake.
Edvard var en lesehest, Hardyguttene gikk ned like glatt som bøkene om dinosaurer, vulkaner og annen naturvitenskap. Samtidig var han aktiv i speideren, spilte baryton i korps og gikk og lærte piano en periode. Selvfølgelig var han et skolelys, men ikke noe vidunderbarn, er Ingeborg nøye med å understreke. Da Edvard begynte på skolen, startet han straks parallell skoledrift hjemme. Småsøsknene ble utnevnt til elever, mens han var entusiastisk lærer ved kateteret. «Læreren» likte godt å lese for dem. Favoritten var 1001 natt.
– Han pleide å stoppe på det mest spennende, og annonserte at fortsettelsen ville komme senere, forteller søsteren Ingunn.
Hjemmeskolen førte til at jentene kjedet seg da de kom på den ordentlige skolen. Å lese og skrive kunne de for lengst.
Orgelstemmer
– Hvem er det Edvard ligner av foreldrene?
– Begge to, vil jeg tro. Eduards lidenskap var musikken. Den samme lidenskapen har Edvard for kunnskap og forskning. Kjærligheten til friluftsliv og fjellet hadde de også felles, forteller Ingeborg.
Edvards søster Ingunn mener han har fått en god dose pågangsmot og handlekraft fra moren også. Hun forlot et konservativt miljø i Tyskland med strenge grenser for hva kvinner fikk gjøre, og begynte helt på nytt på ei øy ute i havgapet i Norge. Moren insisterte alltid på betydningen av utdannelse, noe hun selv aldri fikk.
– Mor tenker alltid grundig gjennom en sak på forhånd. Det samme gjør Edvard, forteller Ingunn.
Les også: - Nobelprisen sier det meste
Om sommeren hadde Edvard feriejobb sammen med faren. De reiste rundt, særlig i Nord-Norge, og stemte orgler. Edvard trykket på tangentene, Eduard hørte og justerte. I 1963 startet faren og en kollega Vestlandske Orgelverksted. Da etterspørselen avtok, hoppet han over til å lage møbler for skipsindustrien.
Pizza og Pink Floyd
I gymnasdagene var moserhjemmet et tilholdssted for vennene til Edvard.
– Det ble mye pizza og Pink Floyd, forteller Ingunn.
Dark Side of the Moon sitter spikret i hjernen til søstrene. I bygda var det ikke de samme ungdommene som gikk på bedehuset og danselokalet. Edvard gjorde ingen av delene, og foretrakk å gå ut med venner.
Se også TV-adressas hjernetest: Finner de frem på sykehusområdet?
Ingeborg har fulgt karrieren til Edvard og May-Britt på kloss hold. Hun var med helt fra starten da de som ferske forskere reist til Skottland for å jobbe og lære i laboratoriet til hjerneforskeren Richard Morris. Edvard og May-Britt hadde staket ut kursen, det var ikke tid til å være hjemme til barna ble store. De tok dem med, og Ingeborg passet dem når foreldrene var på konferanser, holdt innlegg – og ganske snart – begynte å ta imot priser.
Nobelprisen var likevel en overraskelse.
– De er jo så unge. Men helt uforberedt var jeg ikke. Da vi var på Columbia-universitetet i New York i 2005 for å ta imot en annen pris, kom nobelprisvinneren i medisin fra 2000, Eric Kandel, og snakket med meg. Han sa at May-Britt og Edvard ville få nobelprisen. Spørsmålet var bare når.
– Hva har gjort ham til nobelprisvinner?
– Utholdenhet. Han vet hva han vil og gir seg aldri. Det gjelder dem begge. Ved Universitetet i Oslo fikk de et flott grunnlag, de er veldig nysgjerrige, de tok kontakt med de fremste forskerne og ved NTNU har de fått veldig stor støtte.
– Hvor kommer selvtilliten hans fra?
– Jeg vet ikke. Som foreldre visste vi at vi alltid kunne stole på ham. Når han tok med småsøsknene på fjelltur, fikk han lov til det. Jeg tror han har lært å stole på seg selv.
Mens May-Britt jublet, danset og hoppet rundt som en gummiball etter budskapet fra Stockholm, møtte Edvard presseoppbudet med beina godt plantet på jorda og et litt forlegent smil.
– Privat er Edvard både åpen og raus, men i møte med mediene er han litt mer reservert, sier Ingunn.
Ingeborg gleder seg stort til Stockholm, men tror det kan bli mer oppstyr enn hun liker.
– Vil nobelprisen forandre Edvard?
– Nei, nei.
Hun ler godt.
– Edvard og May-Britt vet hva de vil, og gjennomfører det. Om det blir pris eller ikke.