Det kjennes ikke helt dekkende å si «Vel blåst» etter tredje og siste filmkapittel av «Hobbiten», men du verden som Peter Jackson & co. har blåst. Nesten åtte timer med film har den vesle boka til Tolkien blitt. Selv om det sikkert har vært smart kommersielt å dele den vesle historien i tre, har det kunstnerisk vært et høyst diskutabelt valg, som gjør at denne trilogien ikke vil få samme klassikerstempel som «Ringenes Herre»-filmene.

Les anmeldelse av «Hobbiten: En Uventet reise»

Les anmeldelsen av «Smaugs ødemark»

Siste film i serie, «Femhærslaget» er den mest actionmettede av de tre, og dermed også den hvor dataanimasjonen trenger seg mest fram, i kamper og slag med drager og orker. Hvorav de sistnevnte lever opp til navnet enten de slåss til fjells eller til vanns.

Trofaste venner av Peter Jacksons variant av Tolkien-universet vil finne mye å glede seg over. Det kan også de som synes det kan bli vel mye Jackson. Musikken til Howard Shore er hollywoodsk storfilmfølge av beste merke. Scenografi, skuespillere og de mest vellykkede, storslåtte scenene gjør at filmen har en rekke attraksjoner å by på, selv om de imponerer mer hver for seg enn sammen.

Å gi den britiske komikeren Martin Freeman hovedrollen rollen som Bilbo, er noe av det smarteste Peter Jackson har gjort med «Hobbiten». Han burde fått enda mer humor å spille på, men når han får glimte til med det, løfter det en film som har for mye slag og for lite slagferdighet.

Under massive doser animert action og sverdkamp med alver og dverger mot orker som orker det grusomste, har filmen faktisk noen ideer og ideelle ærend. Grådighet, vennskap, kjærlighet og mot settes opp mot raushet, egoisme, hat og feighet.

Åpningsscenen kunne vært en film i seg selv, om en handlekraftig heltemodig familiefar som prøver å drepe dragen, for å redde familien. Richard Armitage som dvergenes konge er ganske god i å spille ut hva rikdom og grådighet kan gjøre med et menneskes prinsipper.

Filmen og Jackson blir imidlertid for tung og seig på labben når den gode moralen i eventyret med ujevne mellomrom skal klistres opp på lerretet. Mot fjelltopper i solnedgang og andre spektakulære landskap lider filmen tidvis av høystemte replikkvekslinger som bringer eventyret farlig langt mot kitsch og det parodiske.

Mens andre film i trilogien bød på eventyrlig stigning etter skuffende start, er «Femhærslaget» mer berg-og-dalbane. Det er tidvis en heftig tur, men fram mot selve slutten, fortoner eventyret seg vel så maskinmessig som magisk.

For mange vil nok de beste scenene veie opp for de svakeste. Dessuten vinner filmen på å framstå som en slags gjenforeningsfest for flere av «Ringenes Herre»-profilene. Ikke bare fantastiske Ian McKellen som Gandalf, men også Cate Blanchett, Christopher Lee og Ian Holm stikker innom og gjør sitt at filmen i aller siste scene runder av eventyret med mer varme og stil enn prosjektet som helhet har vært preget av.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG