Røyken hadde knapt lagt seg etter rekkehusbrannen på Risvollan før byen våknet til nok en dramatisk brann. Denne gangen var det Kieglekroa som ble rammet av flammene. Foto: Håvard Landsem, Adresseavisen

– Trondheim brenner. Det finnes knapt en verre nyhet å våkne til. Klumpen i magen vokser. Hvem er rammet denne gangen?

Røyken hadde knapt lagt seg etter rekkehusbrannen på Risvollan før byen våknet til nok en dramatisk brann. De som mistet hjemmene sine hadde ikke rukket å flytte ut av mottakssenteret før nye evakuerte måtte flytte inn. Trondheims brannmannskaper har virkelig hatt prøvelser de siste dagene.

Det er lite vi frykter mer enn brann. Opplevelsen av huset som brenner er det nærmeste vi kommer mareritt i våken tilstand. Hus og hjem blir sot og aske. Alle sporene av levd liv legges i ruiner. Så lenge liv ikke går tapt, skal vi likevel være lettet. Likevel, denne uka har flere familier mistet hjemmet sitt. Byen har mistet et viktig samlingssted. Vi er mange som vil savne Kieglekroa. For noen var Kieglekroa nesten som deres andre hjem.

Trondheim har hatt sin andel av uhyggelige branner. Alle husker vi storbrannen på Nordre i 2002, likeså bryggebrannen i Fjordgata i 2007. Den gamle trehusbebyggelsen i Midtbyen er spesielt sårbar. De tørre gamle husene står tett, bygd som de er i en annen tid. Alle frykter vi hva som kan skje hvis uhellet virkelig skulle være ute. De gamle trehusene gir identitet til byen vår. Hver gang et hus brenner, mister vi en viktig del av vår historie. Vi har mistet for mange allerede.

Med fjorårets vinter friskt i minne er ikke engstelsen ubegrunnet. Etter å ha sett både Lærdal og Flatanger bli slukt av flammene, vet vi hvor nådeløs ilden kan være. Knusktørre vintre øker brannfaren. Det aller verste må være å våkne omringet av flammer. De fleste store branner skjer om natta.

Branner har til alle tider skremt oss. Den kraftige ilden vi ikke kan temme. Det er ikke tilfeldig at helvetet ofte beskrives som et flammehav. Tanken på at en liten fyrstikk kan føre til voldsomme skadeverk, er svimlende.

Brann er alltid tragisk, uansett årsak. Men ingen ting vekker så mye fortvilelse og harme som påsatte branner. Hva får et menneske til å sette fyr på andres hjem? Når flere branner skjer etter hverandre, frykter vi ofte at en pyroman er løs. Eller er det flere? Det har lenge vært kjent at branner har en smitteeffekt. Når noe brenner kan det være andre som lar seg påvirke.

Hvor stor smitteeffekten er og hvordan den rammer, vet vi lite om. Temaet er lite forsket på, men det mangler ikke myter. Flere uoppklarte branner i byen gjør noe med oss. Vi kjenner lettelse over at politiet har innbrakt to personer, mistenkt for ildspåsettelse.

Men ingen føler seg trygge på at det ikke kan skje igjen.