Et par uker etter at Adresseavisen startet serien om selvmord i psykiatrien, kom det et brev fra Marit Lesjø, som er kjent for sin svarte humor på den populære Twitter-kontoen «Grusomme Marit».
Brevet hun sendte, var av et annet kaliber. Det er et sterkt vitnesbyrd om å leve med psykisk sykdom. Og det ønsker Lesjø å fortelle om, med fullt navn. Har du slitt psykisk, og fått hjelp. Del din historie her.
– Hvorfor er det viktig for deg at vi bruker fullt navn og bilde?
– Det er tabu å være forelder, mamma, og samtidig ha en psykisk lidelse. Men det er nå slik det er. Datteren min har ingen annen mamma enn meg. Foreldre blir psykisk syke. Mange skammer seg, og holder det hemmelig. Derfor har jeg ikke lyst til å holde det hemmelig, smiler hun og legger til:
– Når det gjelder datteren min, er jeg ikke så engstelig. I nettverket rundt henne vet de at hun har en mor som er syk noen ganger. For min egen del får jeg forklart hva dette er på en ryddig måte, uten at det blir så mystisk og skummelt, sier Lesjø som er i ferd med å avslutte et masterstudium ved NTNU.
– Jeg håper jeg kan formidle noe positivt både til likesinnede, pårørende og fagfolk. Det er ikke håpløst, men det er rom for forbedringer i psykiatrien.
– Du leter etter jobb nå. Er du ikke redd at det skal gjøre en slik prosess vanskeligere?
– Det kan hende. Men samtidig ønsker jeg ikke å skjule noe for en arbeidsgiver heller. Det er lettere å vise hvem jeg er, og for meg er det en slags stolthet i det. Bipolare har ekstra stor arbeidskapasitet i perioder. Sykdommen min kan være en styrke. Jeg har arbeidet siden jeg var 17 år, har gode referanser, og mener det må være rom for slike som meg i arbeidslivet. Det ville jo vært dumt for samfunnet hvis min kapasitet ikke skulle brukes, bare fordi jeg også kan være syk. Og for min egen del vil det være grusomt å bli ufør. Jeg vil ha en ni til fire-jobb, struktur i hverdagen. Ikke noe er bedre enn det.
For noen uker siden var Lesjø innlagt på Østmarka, deretter Nidaros DPS.
– Akutten er til for å passe på noen i en krise. Det er ingen intensiv behandling som skjer der, man er mye overlatt til seg selv. Men det er trygt. Når jeg har det slik at jeg tenker at jeg er et forferdelig menneske og ikke ser noen annen utvei enn å dø, da må jeg ta kontakt. Det har jeg lært nå. Jeg er et analytisk, logisk menneske, jeg vet at det jeg tenker ikke er rasjonelt, men følelsene er ekte, og det er vanskelig å ikke la dem bestemme fordi det gjør så vondt. Men nå har jeg lært: Det går over! Men i krisen, der og da, føles det som om jeg aldri blir frisk. Da trenger jeg hjelp, da må jeg passes på.
På veggen henger et bilde med teksten: «Maybe everything isn't hopeless bullshit».
