Det er grå stein og leire som møter øyet. Der blikket tidligere har hvilt seg på et stille vannspeil, svaiende siv, og ender som svømmer rundt på jakt etter mat, er det nå bare grus og stein. Alt virket dødt - ikke tegn til liv.
Jo da, jeg visste det skulle skje, og at det bare er snakk om en kort tidsperiode til demningen er reparert. Men å se det digre krateret på nært hold, føltes som om en stor katastrofe hadde rammet nabolaget, og konsekvensene var store.
Kanskje var jeg preget av at jeg dagen før hadde sett den kritikerroste amerikanske science fiction-filmen «Blade Runner»? I hele to timer og 45 seige minutter befant jeg meg i en paranoid verden, hvor det ikke gikk an å stole på noen. Det var brente bygninger og ødelagte industrikompleks. Røyk og tykk tåke hang som et teppe over landskapet.
- Du overdriver kanskje litt når du sammenligner filmen med nedtappingen av Theisendammen, sier en venninne. Vi har beveget oss videre opp til Baklidammen. Også her er det tydelig spor av hva som er i ferd med å skje - vannet tappes ubønnhørlig ned. Uff, hva skjer med beveren når vannet er borte?
- Du bør kanskje ta kontakt med kommunen for å spørre hva som er planen videre, hvis du er så bekymret, fortsetter hun.
Men det er jo ikke nedtappingen i seg selv, men hva det minner meg om, som skaper uhygge, prøver jeg å forklare. De siste måneders oppgaver på jobb gir kanskje en bedre forklaring på ubehaget jeg føler enn selve opplevelsene i kinomørket. For i løpet av kort tid har verdens krig og elendighet kommet tett på selv en journalist i en regionavis.
Så du denne?: Det er vi i 40-årene som strever mest
Over uker har jeg som rettsreporter hørt detaljerte forklaringer fra hverdag og krig i IS-kontrollerte Syria, i terrorrettssaken mot en trøndersk IS-avhopper. Fortellinger om menneskers frykt for å bli tatt, avslørt og hardt straffet - kanskje med døden. Historier om tønnebomber som slippes fra fly, blander seg etter hvert med sterke inntrykk fra propagandafilmer om IS-barn som trener på væpna kamp. Alt dette blir presentert i retten samtidig som tv-bildene hjemme viser at IS-hovedstaden Raqqa er bombet sønder og sammen, i frigjøringen av byen. Mennesker jages på ny flukt.
Er ikke stående applaus forbeholdt de som har gjort en ekstra god innsats?
Katastrofen i Midtøsten kom svært nær igjen i møte med fortvilte kurdere nylig. Rundt et bord på en lokal restaurant forteller de om krigsforbrytelser som rammer deres venner og slektninger i Nord-Irak akkurat nå. De viser bilder av overgrep. Historier så grusomme at de ikke kan gjengis på trykk. Tre sterke menn sier de er redde. Redde for at soldater skal komme inn i byene deres.
Leste du denne?: Negersame ut av skapet
I filmen «Blade Runner» lever karakterene i et dystopisk samfunn, uten individuelle rettigheter. Et sentralt spørsmål i filmen er hva menneskelighet er, og hva det er som gjør oss til mennesker?
Idet jeg skal slukke lyset for natta lyser skjermen på mobilen opp. Det er en asylgutt i Paris som er avsender: Hey, jeg har ikke hjem og ikke mottak. Ikke penger. Det er kaldt og grått i Paris nå. Der sover ungdommer på gata.