Yara, Hydro, Telenor, Statoil og Sintef er noen av de mest kjente bedriftene som har hatt sine korrupsjonssaker. Denne uken ble tidligere konsernsjef Thorleif Enger og tre andre i Yara dømt for grov korrupsjon. Enger fikk den strengeste straffen i Oslo tingrett. Yara-dommen kan bli en innskjerping av ansvaret for den øverste sjefen i bedrifter. Saken blir muligens ikke rettskraftig avgjort før den har vært i Høyesterett.
Les også: Ny standard for hvitsnipp-krim
Det er som regel store og kjente norske selskaper som blir stilt strafferettslig ansvarlig for korrupsjon. De aller fleste saker som har involvert norske virksomheter, har vært knyttet til forretningsforhold i utlandet. Ofte er problemstillingen som møter bedrifter at de må smøre myndighetspersoner eller ledere for å få en kontrakt, eller for å komme i forhandlingsposisjon.
Korrupsjonens vesen er slik at den kan ramme mange. Det er særdeles naivt å tro at små og mellomstore bedrifter ikke blir utsatt for de samme korrupte krefter, de som vil melke en privat pengestrøm fra et ellers legitimt forretningsforhold. Når sønnen til en minister kan presse Yara, kan en lokal guvernør, toppsjefen i en bedrift eller finansdirektøren i en annen, skvise en langt mindre virksomhet. Selv om beløpene er mindre, kan en kontrakt i utlandet bety langt mer for en nystartet og sårbar bedrift enn den gjør for Yara eller Statoil. Mye kan stå på spill, og fristelsen for å la seg presse kan bli for stor
Les også: Vimpelcom: Nye utbetalinger avdekket
Det er ikke mange år siden eksportbedrifter helt lovlig kunne føre fradrag i skatteregnskapet for utgifter til korrupsjon. Derfor er arbeidet mot korrupsjon en tofrontskrig. De korrupte skal avsløres og straffes, men også holdninger skal avkles. Det er ikke lenge siden det ble sagt høyt fra personer i norsk eksportrettet næringsliv at smøring er nødvendig og umulig å unngå. Oppfatningen er nok fortsatt der, selv om det er langt mellom de som våger å si det høyt.
Les også: Tilgitt etter dobbeltspill
I Norge og andre vestlige land har holdningskampen mot korrupsjon gått hånd i hånd med straffeforfølgelsen. Straffereglene om korrupsjon ble skjerpet for en del år siden. Yara-saken kan danne presedens for et ytterligere skjerpet ansvar for en toppsjef som ikke har vært direkte involvert, men som har latt være å gripe inn.
Klinisk rene, norske oppfatninger om korrupsjon er noen ganger vanskelig å forene med den virkeligheten bedrifter møter i andre land. Korrupsjon er noen steder så utbredt, at den er vanskelig å omgå. Det står om omsetning, inntjening, arbeidsplasser og forskjellen mellom suksess og fiasko. Det kan til og med være et livsverk som står og faller med den ene avtalen, den som kan åpne dører til nye markeder, som kan vise at teknologien fungerer, eller som kan gi bedriften den erfaringen utenlands som den sårt trenger. Det er ikke vanskelig å forstå at fristelsen er stor. Særlig hvis det er opplest og vedtatt at «alle andre» gjør det samme og at det egentlig ikke er så veldig korrupt, bare litt.
Les også: Smøring på norsk
Norge, resten av Norden og New Zealand er blant verdens minst korrupte land, viser korrupsjonsindeksen til Transparency International, en organisasjon som jobber imot korrupsjon. Det hjelper lite når noen av de mest fristende markedene befinner seg i motsatt ende av skalaen. For eksempel lyser det rødt og farlig på korrupsjonsindeksen for noen av landene som er kjøpere av norsk oljeteknologi.
Hvor mange norske bedrifter som gjør seg skyldig i korrupsjon i utlandet er det ingen som vet. Fra tid til annen blir det kjent at den og den takket nei og dermed ga slipp på kontrakter og omsetning. Praktisk talt ingen små blir tatt i Norge for korrupsjon. Det sier ikke annet enn at nesten ingen blir avslørt og straffeforfulgt.
At noen lar seg korrumpere, er like åpenbart som at korrupsjon er samfunnsskadelig.