Familiefilm etter populære barnebøker ser ut til å være den norske filmsjangeren hvor det fortsatt er god sjanse for kommersiell suksess selv med dårlig eller ytterst middelmådig film. Fjorårets «Doktor Proktors Prompepulver» var den tredje mest sette filmen på norsk kino, selv om den i innhold og utføring var en oppblåst fjert av en film.

I årets oppfølger er Kristoffer Joner som Doktor Proktor erstattet med Gard B.Eidsvold, uten at det gjør så mye fra eller til. Regissør, manusforfatter og de to ungene i hovedrollene er de samme som sist, i en film som spiller på noe av den samme blandingen av slapstickhumor, karikerte voksne og veslevoksne barn.

Litt mer filmatisk lekenhet løfter enkelte scener, mens de dårligste fortoner seg som en filmsminket blanding av radioteater og spel. Summen blir en film som nok vil fungere for dem som syntes den forrige var ganske bra eller bedre. Noen flere innlagte vitser og referanser for voksne gjør at «Doktor Proktors Tidsbadekar» kan virke marginalt bedre enn forgjengeren for store og litt dårligere for små.

Historien fungerer og ser ut som en billigvariant av Robert Zemicks «Tilbake til fremtiden»-filmer fra 80-tallet. Doktor Proktor har ved filmens start ved hjelp av tidsreisepulver reist tilbake til 1969 for å stoppe bryllupet mellom sin fransk flamme Juliette og den sleipe Claude Cliché. Han får hjelp fra barna Bulle og Lise. Sammen reiser de kort og langt tilbake i fransk historie.

De store linjene og kjærlighetsdramaet drukner i masete manus og visuelt preg av at historien ikke har hatt budsjett til eventyrlig actionkomedie. Mye av overskuddet, humoren og beholdningen ligger i biroller, enkelte replikker og lek med musikk. Atle Antonsen som var nordnorsk skurk sist, funker enda bedre som trøndersk skurk her. Et av filmens høydepunkt er når han i Paris 1969 sier: «Æ har aldri likt hippia. Dra hjem te Svartlamoen!»

Andre tilløp til kreativ galskap, som DDEs «Rai Rai» til halshugging under den franske revolusjon, eller a-has «Take on me» til brenning av Jeanne d'Arc frisker opp, men i motsetning til «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin» klarer ikke «Doktor Proktors Tidsbadekar» å etablere et filmatisk univers som spiller opp mot de morsomme detaljene.

I stedet blir det noe anstrengt og teatralsk over mye av dramaet. Den store kjærlighetshistorien som filmen egentlig handler om, overskygges av en serie mer eller mindre gode gimmicks. Bjarne Brøndbo i rød nisselue mens han krever mer halshugging, kan virke som en kommentar til ukens nordtrøndersk kulturdebatt, men så frekk, aktuell eller god er det ingen grunn til å beskylde «Doktor Proktors Tidsbadekar» for å være.