- Truls var solist med oss i fjor også, og ikke nok med det. Nå vet vi at han kommer tilbake neste år også.
Vi har hatt som mål å få han tilbake i hver sesong, så jeg kunne ikke vært mer fornøyd, sier Han-Na Chang.
- Vi rett og slett forguder ham.
På motsatt side av bordet sitter Truls Mørk, vår egen verdens-stjerne på cello.
- Du er da ganske utrolig selv, Han-Na, svarer han. Kledelig beskjemmet over dirigentens lovord. Det viser seg at de to er gamle kjente, de har til og med spilt sammen.
- Det var i Tokyo i 2001, under uroppføringen av Krzysztof Penderecki's Concerto Grosso for tre celloer, sammen med den nå avdøde russiske cellisten Boris Pergamenschikow. Du var ikke veldig gammel den gangen, sier Truls. Både Boris og jeg var så imponert.
- Truls spiller med hjertet
Men dirigenten gir seg ikke så lett:
- Hjemme har jeg har hver eneste cd som Truls har spilt inn, han er en av de store. Jeg har sett opp til ham fra jeg var liten, og nå vet og kan jeg nok selv til å verdsette ham. Truls spiller med hjertet, så naturlig og så ekte. Du vet, noen ganger kommer solister som prøver å gjøre det helt store, men som vi fort avslører som en show-off, men med Truls ... det er så ekte. Det tror jeg hele orkesteret følte allerede på første prøve.
- Men hvor gammel var du egentlig da du vant Rostropovitch internasjonale cellokonkurranse? Det var første gang jeg hørte om deg, svarer Truls.
- Da var jeg elleve år, svarer Han-Na.
- Det er helt utrolig, det skal ikke gå an. Dette er en omfattende konkurranse hvor deltakerne spiller over flere dager og må vise virkelig bredde i repertoaret, og hvor de avslutter med orkester. Det skal være bortimot umulig for en elleveåring. Du hadde blant annet spilt et stykke av Chopin der alle gråt, fortalte læreren min, Frans Helmerson, sier Truls og fortsetter:
- For meg er det utrolig å spille med en dirigent som har spilt på mitt instrumt, som kjenner alle utfordringene. Og du har en utrolig energi, det er unikt. For meg er det veldig viktig å spille med folk jeg liker å jobbe med, så jeg jobber gjerne med Han-Na, sier Mørk.
Hodet fullt av musikk
Når Han-Na jobber i Trondheim, denne gangen over to uker, handler det om forberedelser. Ikke bare til Elgar og Sjostakovitsj som spilles i kveld, men til Beethoven og alle de andre konsertene som venter i løpet av året.
- Når prøvene er over, er jeg temmelig gåen. Da sitter jeg tre timer, uten å klare å konsentrere meg om noe som helst. Men som dirigent må du være godt forberedt, det finnes ingen snarveier. Da blir du fort avslørt. Nå kommer jeg til å bruke flere dager på å få Elgar og Sjostakovitsj ut av hodet, samtidig må jeg finne plass til Beethoven og de som kommer senere. Hjernen min må takle alle, og jeg liker å tro at jeg kan lage en skuff med ulike komponister i, for å holde en viss orden.
- En dirigent har et repertoar som er endeløst, dere må kunne så mye, konstaterer Truls. Han undrer seg fortsatt over hvor mye fantastisk musikk som finnes.
- Trives du med orkesteret, Ha-Na?
Orkesteret er veldig bra. For meg handler det om å utvikle et godt tillitsforhold til musikerne. Nå kan jeg bygge sten for sten over tid, og jeg føler meg priveligert som kan bidra til å orkesterets utvikling og retning. Dette er en symbiose, tror jeg. De er så dedikerte, og jobber så hardt, og når det kommer til stykket spiller ikke jeg en tone. Det er det orkesteret og solisten som gjør.
- Når du hører Truls, savner du ikke å spille selv?
- Nei, for han spiller så vakkert. Jeg må bare sørge for at han kommer tilbake til oss, ler Han-Na.
Fysisk krevende
Musikken tar Truls Mørk ut i verden, det har vært livet hans i mange år.
- Blir det ensomt?
Ja, det blir det. Man må mestre å være alene, og man må være disiplinert og gjøre jobben. Det er fysisk krevende å spille cello, jeg klarer det fint foreløpig, men i et perspektiv på ti år er jeg usikker på om jeg kan spille som jeg gjør i dag. Jeg opplever at det finnes begrensninger.
- Du er 56, du ser ikke sånn ut, sier Han-Na.
- Og du 35 – en babe, svarer Truls.
- Så hva kan vi forvente i kveld?
- Ah, det blir «off the moon», svarer Han-Na og bryter ut i latter. No pressure!
- Jeg føler presset uansett hva Han-Na sier.
- Noen sier at du er fornøyd
med bare én av ti konserter?
- Det tror jeg kanskje er mye. Du har håp og drømmer for hvordan det skal bli, men så innser du at realitetene gjør at du ikke når drømmen. Det kan være tøft, men da må man bare legge det bort og se fram til neste konsert.
- Han er en perfeksjonist, slår Han-Na fast.
Elgars cellokonsert regnes som et hovedverk i cellolitteraturen, et mesterverk om du vil. Med mesterne på scenen ligger det an til en fantastisk opplevelse i Olavshallen.
Dette er de mest leste sakene på kultur akkurat nå:
NRK snur etter seerstorm. NRK-journalist Jøte Toftaker jubler.