En liten nostalgi, undertegnede, 19 år, på Interrail, på vei til Athen. Stopp Amsterdam. Pappbildet av en to meter høy brande med Mark Twain-bart i et bokhandelvindu. Inn tvert og i handa «Revenge of the Lawn» (1971). Med vin, vann, ost, brød og Richard Brautigan (1935-1984) kunne en av de beste togturene, ever, starte.

I tillegg til nevnte bok har oversetteren også innlemmet «The Tokyo-Montana Express» (1980) i utvalget, ei nydelig, mer melankolsk bok som også dyrker kortprosaen, de fleste fortellingene rundt én bokside. Et lite essay om Brautigans forhold til Japan er også med, et land han i begynnelsen hadde et vanskelig forhold til fordi en onkel ble indirekte drept av japanere under krigen. Men som etter hvert ble hans andre hjemland, han giftet seg japansk, alle hans bøker ble oversatt til japansk, Haruki Murakami fikk en kickstart av romanene hans.

Så hva er det med dette forfatterskapet som traff så mange unge på 60- og 70-tallet, bare «Trout Fishing in America» (1967) solgte rundt to millioner eksemplarer? Humoren og de overraskende innfallene, direktheten og folkeligheten, kanskje. En kompis i bokform med et melankolsk grep, som han skrev i «Verdens minste registrerte snøfall» om to fnugg, som han kalte Helan og Halvan.

Eller historien om mannen som var så glad i poesi at han bestemte seg for å fjerne alle kraner og vannrør i huset og erstatte dem med dikt

(«Applaus for San Franciscos KFUM»). Det gikk ikke så bra. Eller som i den superkorte fortellingen «Krangel om Scarletti»: Det er ikke så lett å dele hybel i San Jose med en type som prøver å lære å spille fiolin. Det er hva hun sa til politiet da hun overrakte dem den tømte revolveren.

I ungdommen ble Brautigan en vagabond, på flukt fra et hjem som skulle telle i alt syv stefedre, flere voldelige. Depresjoner og hard drikking ble til slutt en selvvalgt utgang. Men for et livsverk og det tatt vare på av blant annet vår kjære Jan Erik Vold! Takkskarruha!

Anmeldt av STEIN ROLL