Den moderne vandreren i norsk litteratur, Andreas Doppler, fra bøkene «Doppler» (2004) og «Volvo Lastvagnar» (2005) er tilbake!

Les intervju med Erlend Loe her: Lar sin helt gå til grunne

I tre år på flukt fra den norske flinkheten valgte Doppler å vise ryggen til norsk normalstandard med jobb, kone og barn. Sammen med elgkalven Bongo i de dype svenske skogene, som en moderne H.D. Thoreau, trakk han seg tilbake for å leve et ensomt liv i naturen. Men da han vender tilbake til hjemmet, får han to sjokk; huset er malt blått og hans navn på postkassen er byttet ut med navnet Egil Hegel. Her fra og ut er romanen er sann svir av elleville påfunn, rabelaiske overdrivelser, impulsive, peer gyntske bukkesprang om en mann som i sin opprørske ensomhet er blitt avkodet enhver form for «normalitet».

Han spionerer på familien og spesielt på Egil Hegel - fra toppen av et tre - og måten han hevner seg på og får fordrevet konas nye mann er så herlig rått og absurd som den loeske humor nærmest har norsk enerett på. Men Doppler gidder ikke å kommunisere («snakking er en veldig oppskrytt ferdighet»), etter at han ble tatt inn i varmen kona Solveig og (noen av) barna til å begynne med, snur situasjonen ganske raskt. Han lyver om at han har fått jobb, han lager krøll med ungenes eiendeler, han leser et sted at indianerne for å vise sin stolhet ødela og brente sine kjæreste eiendeler og henger seg på idéen.

Doppler ser endetidstegn i nesten alt, spesielt etter at han begynner å se på tv i timesvis og etterhvert surfing på nettet. Han blir opphengt på rumper, ned i kjelleren ligger han med sønderrunket skritt, men klatrer opp i treet igjen da han blir kastet ut og lider seg gjennom en skjelvende rumpeabstinens. Det er som om Loe har skrevet en moderne versjon av Ludvig Holbergs «Den Stundesløse» der den retningsløse oppkavetheten til hovedpersonen Vielgeschrey med ordene til hans kløktige stuepike Pernille best oppsummerer mannen: «Herren arbeider på intet, det er intet og det blir til intet».

Veien fra tigging sammen romfolket i Oslo til suksess som cateringansvarlig for filmfolk i København og rett over i pornobransjen med sitt John Holmes-aktige agurklem, er hylende morsom og tragisk som faen. Men en hamsunsk avslutning tilbake i skogen, med sin romkvinne Mirela, minner om en grøde i marken som kan løfte opp livet? Romanen er uansett en herlig pille mot eventuelle høstdepresjoner; hvis leseren aksepterer bokens fantastiske og stimulerende utfordring av all logikk.

Anmeldt av STEIN ROLL