Pinocchio forbindes av de fleste mest med Disneys sterke tegnefilmversjon.
Riksteatret har i vinter turnert med en familieforestilling i regi av Teodor Janson, som er med i slekt med den europeiske teatertradisjonen som er en del av fortellingens kulisse. Men den er ikke gjort så skummel som originalromanen gir mulighet til, den har lånt den lune rundheten i Disney-versjon.
LES OGSÅ: Valgte Pinocchio som maskot
Scenografien er turné-enkel og -effektiv. Med base i kjerra til marionetteteatersjef Stromboli skapes et fint grunnlag til de forskjellige scenene, i Gepettos verksted, på skoleveien, eselscenen og avslutningen på stranden. Men de skumle begivenhetene i hvalfiskens buk er gitt en annen og mer suggererende scenografi.
Imponerende Riksteater-repertoar
Ivar Nergaard fremstilte dokkemaker Gepetto i turneens første fase, men på Trøndelagspremieren i Røros i denne uka, hadde regissør Janson selv tatt over stafettpinnen. Vi så forestillingen i Oppdal torsdag, og tenkte det var litt ergerlig å gå glipp av Nergaard. Men, i likhet med barna og de andre voksne i salen koste vi oss uansett. Jansen er en godmodig Gepetto, en hjertegod ensom mann som sterkt ønsker en sønn.
Forestillingen vises i Melhus fredag, Orkanger søndag, og så Bjugn, Stjørdal og Steinkjer i neste uke.
Pinocchio er født med fri vilje, og ikke bare det. Selv når han vil det riktige, blir han lurt inn i fristelse. Han fornekter sin far, og sine nedarvede verdier, til fordel for å være en kul fyr som skulker skolen og spiser godteri. Og så ender han altså opp som et esel, som alle barn som styres av kortsiktig moro og ikke hva en vokser på som menneske.
Denne originale historien om Pinocchio er ikke bare en dannelseshistorie, men rett og slett moralistisk barneoppdragelse. Men så er den heldigvis krydret med avvæpnende politisk ukorrekte kommentarer og alskens fiffige påfunn både i moderne sjargonguttrykk og andre tekstdetaljer, komiske danseopptrinn og sceniske krumspring.
LES OGSÅ: Kritiserer sirkus-forestilling
Alle de tydelige og for mange velkjente antagonistene i stykket har sine egne «issues», som blir nøstet sammen på slutten av stykket, og blant mange fornøyelige bifigurer, blir lanternefisken fort etablert som en favoritt blant barna.
Så går det godt med Pinocchio til slutt. Når han blir satt på en virkelig prøve viser han at han ikke noe esel, men en modig gutt. Gepetto følte seg trygg i utgangspunktet. Gutten var ingen treskalle, men hel ved.
Det er forestillingen også.