Den tidligere Trøndelag Teater-skuespilleren døde brått 28. april i Oslo. Hun ble 70 år gammel.
– Hun var et nydelig menneske. En varm og fin person, som stilte opp for folk, også når det var tøffe tak. Hun var den typen, sier venn og skuespillerkollega Jakob Margido Esp.
Les også Esps minneord over Ragnhild Sølvberg her
Sølvberg spilte avslutningsforestillingen «Streif av tid» i Theatercaféen på Trøndelag Teater i fjor vår, etter 44 år ved teateret.
«Sølvberg har i forestillingen dels base på scenekanten, dels på lesestolen. Hun beveger seg sprettent rundt – og har det forventningsfulle, ertende smilet som har fulgt henne gjennom et langt og rikt liv på scenen. Og sikkert helt siden den lykkelig barndommen hun ikke turte snakke høyt om i 70-tallets teatermiljø. Men det gjør hun lunt og flott i sin avskjedsforestilling, pappajenta som begynte å spille piano fra hun var fire, som ble distrahert av Cooly, Cola og Sossen Krohg på Club 7 og flyttet til Stavanger som skuespillerelev ved Rogaland Teater», skrev anmelder Ole Jacob Hoel om stykket.
Født i Oslo
Våren 2015 ble Sølvberg intervjuet av Adresseavisen sammen med Kine Bendixen, Arne O. Reitan og Harald Brenna og Helle Ottesen som alle var i ferd med å avrunde lange arbeidsliv ved Trøndelag Teater.
–Det har selvsagt vært drømmer som aldri er blitt realisert. Nå er jeg ikke opptatt av den type drømmer lenger. Hyggelige tilbakemeldinger fra publikum har betydd mye, sa Sølvberg da hun fikk spørsmål om skuespilleryrket ble slik hun trodde det skulle bli.
«Årgangsvinen» forlater Trøndelag Teater
– En smilende solstråle
Sølvberg ble født i Oslo 28. mai 1946 og gikk på musikklinjen ved Hartvig Nissen. Hun debuterte på Oslo Nye Teater i 1966 og ble elev ved Rogaland Teater i 1967. I 1972 ble hun ansatt ved Trøndelag Teater og spilte i løpet av sine 44 år ved teateret rundt 100 roller.
–Slik jeg kjente henne Ragnhild, så hang mennesket og skuespilleren sammen. Jeg tror hun brukte mye av seg selv i sitt kunstnerskap og vice versa. Jeg husker henne som en smilende solstråle, usedvanlig leken og raus, og den trillende hennes kan jeg fortsatt høre for meg. Men hun var mye mer enn bare latteren og smilet. Tunga var lynkjapp og kvass, og hun visste hva hun ville, og visste å bite fra seg. Ragnhild lodda dypt, og hadde med seg en inderlighet i både arbeidet og i møte med mennesker, sier skuespillerkollega Mads Bones.
Les Aril Martinsen og Morten Borgersens minneord over Sølvberg her
– Hadde oppmuntringens nådegave
Tor Singsaas, avtroppende biskop i Nidaros, har hatt mye kontakt med Sølvberg siden han var residerende kapellan i Nidarosdomen på 90-tallet.
– Vi hadde mye samarbeid i forbindelse med gudstjenester, men også ulike arrangementer jeg arrangerte i domkirka. Hun var en fenomenal tekstformidler, og hadde store kunnskaper om litteratur og estetiske fag. Hun var et utrolig varmt menneske, som har betydd veldig mye for meg, sier Singsaas, og beskriver henne som en brubygger mellom kirke og teater.
– Det er et stort tap for oss. Hun var også en varm og god tilhører, som bestandig ga tilbakemeldinger. Og hun hadde oppmuntringens nådegave. Du var alltid oppløftet og glad når du gikk fra henne, sier Singsaas.
Den vanskelige samtalen
Han var en av mange som satte pris på Sølvbergs innsats i «Oscar og den rosa damen» i 2014. Teksten, skrevet av franske Éric-Emmanuel Schmitt, handler om tiåringen Oscar som snart skal dø av kreft, som blir kjent med den rosa damen.
– Fremføringen var fantastisk, men også budskapet hvor hun var den eneste som kunne føre en samtale med alvorlig syke gutten. Mens alle de andre voksne har angst for døden og trekker seg unna tør hun snakke om det vanskelige, sa Singsaas da han ble intervjuet som kandidat til Årets trønder i fjor.
«Det oppleves som et privilegium å følge Ragnhild Sølvbergs soloformidling av dette komplekse puslespillet av en historie. Det var mye harking og snufsing langs benkeradene i løpet av forestillingen, spesielt i scenen på julaften som innebærer forsoning mellom Oscar og hans foreldre. Men mest rørende var det likevel under applausen etterpå, da var det lett å se hvor mye Sølvberg legger igjen av seg selv i denne kraftprestasjonen av en forestilling, så vel fysisk som mentalt», skrev anmelder Ole Jacob Hoel etter premieren på stykket i 2014.
– Det var Ragnhild som foreslo stykket for teateret. Hun glødet for prosjektet. Jeg synes det er vanskelig å skille Ragnhild, Oskar og den rosa damen fra hverandre – jeg opplevde at hun brukte så mye av seg selv i arbeidet med rollene og tematikken. Ragnhild hadde en boblende fantasi og en smittende latter. Hun hadde en så åpen, nysgjerrig og leken tilnærming både til livet, døden og teateret. Jeg er takknemlig for at jeg fikk bli kjent med Ragnhild gjennom nettopp dette prosjektet som jeg opplevde som så personlig og viktig for henne. Det er vanskelig å fatte at hun er borte. Hun vil bli dypt savnet, sier Kjersti Haugen som hadde regien på «Oscar og den rosa damen».
Før premieren ble Sølvberg intervjuet i Ukeadressa og spurt om hun var redd for å dø?
– Tror ikke det, men jeg tenker mye på døden, særlig når noen jeg kjenner og er glad i, blir borte. Rart det der at man fra et øyeblikk til et annet ikke er mer. Hva skjer etterpå? Jeg tror at det er noe mer. At det finnes en himmel vi kan fortsette inn i. Men jeg vet ikke, sa hun.
Ragnhild Sølvberg begraves fra Fjære kirke i Grimstad fredag 12. mai. Det vil også bli en minnemarkering i Nidarosdomen som blir annonsert senere.