Ladejarlen åpnet i 2015, og er ikke bare en restaurant. I gamle Laderjarlen Apoteks lokaler finnes nå en gastropub, et «Meddagsrom» med dagens tre- til fireretters, pizzeria, café og selskapslokaler, alt over 700 kvadratmeter på to plan, fordelt på flere store avdelinger. Slikt kan føre til misforståelser.

- Men hvor er du, spør anmelderkollega Håvard på telefon, etter at vi begge har slått fast at vi er på Ladejarlen.

Spise på restaurant i Trondheim? Her kan du lese flere anmeldelser fra Smakspolitiet

Klar for miljøgate

Vi slår oss etter hvert ned i gastropuben med utsikt utover en tom tofelts vei, og settes inn i spillets regler av innehaver og servitør Nazif Tunc, som også er gründeren bak Bakgården Bar & Spiseri i Kjøpmannsgata.

- Her på «Lamon» serverer vi det vi har, åpner han og legger ut om Ladejarlens historie og filosofi, håpet om - og arbeidet for - miljøgate i Innherredsveien, noen av mange anekdoter og historier vi får servert sammen med maten og drikken i løpet av kvelden.

På nåde får vi dagens treretter, selv om klokka er halv åtte og det egentlig kun er den faste, enkle barmenyen som gjelder. Vi kan velge mellom breiflabb og bresert oksekjake til hovedrett, ellers er det jordskokksuppe til forrett og sjokolademousse til dessert som gjelder.

- Vin eller øl til maten, spør Tunc, og legger ut om ølsortimentet som på det meste teller 200 produkter. Tross stedets ølentusiasme blir ikke innehaveren skuffet over at vi går for vin. Til jordskokksuppa får vi spansk chardonnay fra Jean Leon utenfor Barcelona, presentert i det vide av Tunc som også er utdannet vinkelner. Den nesten tropiske vinen går finfint til jordskokksuppa som er overdrysset av sprøstekt Santa Kristina-skinke fra Tynset.

- Lagret i 48 måneder, spesielt for oss. Hvis noen andre sier de har det samme, så er det bullshit, kommenterer Tunc.

Suppa er fyldig og god, med masse jordskokksmak.

- Skinkechipsen på toppen bidrar med dybde og kraftfull smak, selv om vi ikke får maks ut av den skinka når den serveres sånn, kommenterer Håvard fornøyd. Samtidig som suppa er smaksrik og god må det nevnes at den kunne vært et hakk lettere. Litt mer syre og noen dråper olivenolje på toppen ville ikke gjort suppa vondt, men som en prisvennlig (395,- for treretters) husmannskostaktig suppe på en pub, er dette absolutt godkjent.

Kjaker og breiflabb

Jeg går for stekt breiflabb til hovedrett, servert med søtpotetmos og stekte, hissige padron-paprikaer (pimientos de padron, på spansk folkemunne). Den tykke breiflabbbiffen er en anelse tørr, uten at det er på et ødeleggende nivå, og funker godt sammen med den søte mosen og de pikante paprikaene. Jeg savner en saus, totalen blir litt tørr, men det smaker godt, ikke minst sammen med den anbefalte sauvignon blanc-vinen fra Greywacke i New Zealand. Enda bedre blir det når Tunc foreslår å prøve et mørkt saison-øl (Noaiden) fra Aja bryggeri, som matcher perfekt sødmen og fyrrigheten i retten. Samtidig gumler Håvard i seg oksekjaker og virker også relativt fornøyd.

- Kjøttet er veldig mørt og smaksrikt, godt bresert, men jeg savner litt saftighet her. Den brune sausen er for mye kokt inn. Jeg ville heller hatt mer saus som rant over kjøttet og holdt det saftig. De timianstekte potetene er gode, og skogsoppen tilfører en deilig jordsmak, sier Håvard, og fortsetter.

- Jeg kunne og tenkt meg at mer av fettet fra kjakene hadde blitt fjernet, men det er kanskje litt pirkete? Det er først og fremst saftigheten fra en rennende saus som mangler her. Vinen er nydelig, sier han, og tar en slurk rødvin av typen Soffocone di Vincigliata (395,- på polet, 595,- på Ladejarlen - «Lamo-pris» ifølge Tunc).

God stemning

Sist kommer sjokolademousse med mango, chili og blåbær, en luftig og frisk mousse med masse smak. Håvard detekterer også en kokossmak i moussen, trolig kokosfett.

- Dette var skikkelig godt. De tropiske smakene i sjokolademoussen gjør at den oppleves friskere, smatter han. Litt liten porsjon, er eneste minus med desserten. Et verdig punktum for en enkel, velsmakende trerettersmeny, som ikke prøver å nå de største høyder, men som lander trygt på to bein. Det gir et ekstra løft at innehaveren selv er så tilstedeværende, med sin uhøytidelige historiefortelling og ivrige deling av mat- og vinkunnskaper. Det er ikke spesialbehandling av Smakspolitiet, Tunc vandrer stadig fra bord til bord for å ta ordrer og dele historier.

En mulig kandidat til Odd Reitans pris «Årets Ladejarl»? Vi kommer iallefall gjerne tilbake hit for en hverdagsmiddag.

Oppsummert:

Total: 4 – Et sted med lave skuldre, gode historier, og god mat og drikke.

Mat og drikke: 4 – Perfeksjonerer ikke kokekunsten, men har smaksrik mat med spennende og vellykkede drikkekombinasjoner.

Service: 5 – Tilstedeværende og jovial service, med sterkt personlig preg.

Pris: 5 – Rimelig treretters og enkelte vinkupp, på det jevne på pizza, dagens rett og salater.

Miljø: 3 – Gastropuben opplever vi som et intimt lokale med noe ugjennomført interiør, med musikken skrudd ned på behagelig nivå.

foto
Ladejarlen åpnet i 2015. Foto: JENS PETTER SØRAA