Innimellom slår det meg at legender og myter bare vokser og vokser. Sånn som Woodstock-festivalen i 1969 for eksempel, eller Sex Pistols-konserten i Samfundet i 1977. Mange flere enn de som faktisk var der, sier at de var der.

Slik er det med festivalen Monsters of Rocks på Råsunda i Stockholm i 1984 også. Den dag i dag er det mange som hevder at jo; de var til stede, da den moderne rockefestivalkulturen i Norden ble født.

Ikke alle var der.

Men jeg var der. Og dette er min fortelling om hvordan Monsters of Rock endret både meg og verden rundt oss.

Helt Okej

1984. Det er vår og sola skinner utenfor rekkehuset på Hammersborg på Byåsen. Klokka er halv to eller noe slikt, på ettermiddagen, og jeg har nettopp våknet. På det vesle stuebordet inne i kjellerstua hvor jeg holder til, ligger det haugevis av LP-plater og musikkblader som Okej og Kerrang, iblandet snusesker og et par flasker av den typen man helst ikke skal ha for mange av som 16-åring.

Jeg setter på ei LP-plate, river til meg det nyeste Okej-bladet og blar meg sakte gjennom artikler om mine musikalske helter. Artister som AC/DC, Iron Maiden, Metallica, Black Sabbath, Kiss og Scorpions fyker forbi i en litt rar, men skjønn forening med svenske popstjerner.

Eller kanskje er det ikke så rart. På denne tida, i første halvdel av 80-tallet er heavy metal og hardrock blitt mainstream. Det startet kanskje da AC/DC kom med sin klassiske Back in Black-plate i 1980, ei plate som senere er blitt blant tidenes mestselgende. Jeg husker den dag i dag hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg hørte Hells Bells første gang. Lyden av den rungende bjella, etterfulgt av det seige riffet før låta bygger seg opp og tar av opp i atmosfæren, er spikret fast i hjernen. Og hjertet.

1984 er ett av de gyldne hardrock-årene. Band etter band kommer med kramgoe låtar dette året. Kanskje er 1984 bare slått av 1986, som ett av de mest fantastiske årene for ny musikk.

80-tallet, altså. Så jævlig bra.

Tilbake til kjellerstua på Byåsen. Jeg blar videre i Okej-bladet. Så ser jeg det. Verden stopper opp.

På en av sidene lyser en annonse mot meg: «Monsters of Rock – AC/DC, Van Halen og Mötley Crüe - Råsunda fotbollstadion i Stockholm, lørdag 25.august».

Slik så annonser og plakater for Monsters of rock ut, den gangen i 1984. Ikke mye Ticketmaster. Her måtte man ringe billettkontoret i Sverige. Foto: Faksimile Rocknytt

Herregud. HERR-E-GUD!!!!

Dit må jeg bare dra. Samme hvordan. Aner ikke hvordan. Og om jeg får lov hjemme. Men samma faen. Jeg drar uansett, samme hva jeg møter på.

Monsters of Rock. Tre enorme artister på en og samme dag. Ikke så altfor langt fra Trondheim, heller. For hva er vel 100 mil til Stockholm? Det er ingenting.

Jeg løper opp fra kjellerstua, og kaster meg over telefonen som henger på veggen ved trappa opp til stua. Jeg dreier skiva på den svarte telefonen og ringer nummeret som er oppgitt i annonsen. Etter noen minutter så svarer en hyggelig svensk dame, og jeg knoter frem:

- To billetter til Monsters of Rock, takk.

Spenningen kjennes i ryggraden. Er det billetter igjen? Det er det.

Rockeguden smiler.

Resten av den dagen er borte i tidståka. Jeg husker bare et inntrykk av at de dagene fra telefonen til billettkontoret på Råsunda, til billettene faktisk kommer, er noen av de lengste dagene i mitt liv. Hver dag går jeg til postkassa og sjekker. Gjerne to ganger om dagen. Sjelden har jeg kommet meg så raskt hjem fra skolen, som i disse dagene.

Så kommer det et brev fra Sverige. Med skjelvende fingre river jeg opp konvolutten. Der smiler to billetter til meg.

Hadde livet vært med et soundtrack, ville det vært fanfarer og hornmusikk nå. Om bare noen måneder skal jeg på mitt livs tur. Lange, eksotiske turer på denne tida, var jo campingen i Orsa, liksom.

Men Stockholm da!

Jävlar. Nu kör vi.

Highway to hell

Dager, uker og måneder har sneglet seg av gårde. Kalenderen viser 24.august, 1984. Jeg står på Trondheim sentralstasjon og venter på nattoget til Stockholm. Neste dag går Monsters of Rock av stabelen. Ventingen er over.

Spenningen er til å ta og føle på. Rundt meg på perrongen har jeg noen mer eller mindre kjente jevnaldrende. Det prates og flires. De som ser oss må tro vi er en sekt, eller noe: Storkjefta. Langt hår. Dongeri. Slitte skinnjakker, med dongerivester fylt opp av bandmerker kjøpt for lusne avisbudpenger i tvilsomme boder på Torvet.

Hardrockhæren er på vei.

Toget siger sakte ut av stasjonen, passerer Hell og så oppover dalen til Storlien, der vi skal skifte tog. Konduktørene har begynt sin vandring med kritiske øyne. Flere av oss mangler plassbilletter. Noen mangler generelt billetter.

Det klirrer i brune Dahls-flasker.

Det blir mange krumspring, hoderisting og uforstående skuldertrekking når konduktørene nærmer seg. Straks noen av oss ser en konduktør blir det gitt beskjed med plystring eller håndsignaler nedover i gangen. En stenger seg inne på do for å unngå kontroll. En annen prøver å trykke seg under et sete.

Noen prøver til og med å gjemme seg oppe på hattehyllene, til de andre passasjerenes store underholdning.

Breaking the law

Hjulene på toget de går rundt og rundt. Rundt og rundt. Fort, fort, fort.

Dunkingen fra skinnegangen er dagens rytme.

Mens jeg sitter i gangen om bord i toget, lar jeg samvittigheten rive litt i meg. Jeg har vel egentlig ikke sagt fra ordentlig hjemme hva jeg skal denne helga, og etter at min far døde tidligere samme år, er det nok ei engstelig mor som lurer på hvor i all verden jeg er. Den vesle lappen på kjøkkenbordet skal liksom forklare det jeg har gjort, men det er klart; 16-åringer skal helst ikke dra alene på fest og moro med tusenvis av ukjente gærninger i et annet land.

Men dette må jeg bare gjøre. Kanskje er det en slags mental renselse i det også, etter noen tøffe måneder hjemme. Musikken har hele tida vært der for meg, så på en måte er dette en naturlig sammenheng.

Ikke det at jeg den gangen var i stand til å sette ord på det. Men det er kanskje det underbevisstheten og samvittigheten slår seg til ro med, der på gulvet om bord i toget til Stockholm.

Det er ingen vei tilbake. Hjulene de går rundt og rundt.

Toget ankommer Stockholm. Hardrockhæren legger på sprang - i alle fall en del av veien. Vi er jo rockere for faen, ikke friidrettsutøvere. Men vi trosser dårlig lungekapasitet og uegnet fottøy, det siste gjerne i form av cowboystøvler eller pannekakeflate basketsko. Vi flyr gjennom Stockholms gater på vinger av stål. For vi vil bare komme frem så tidlig som mulig.

It’s a Kind of Magic

Synet som møter meg når vi kommer oss inn, glemmer jeg aldri. Det er rett og slett magisk. Sola skinner og det er en hel stadion fylt opp av ungdommer som ser ut som meg. 35 000 mennesker, forent i kjærligheten til samme musikk, 100 prosent klar for en felles opplevelse som kommer til å overgå alt.

Råsunda er allerede fylt opp. Vi presser oss inn på en av sidene, et stykke unna scenen, men med god sikt til det som skjer der oppe.

Du ser meg ikke, men omtrent her sto jeg på Monsters of Rock i Stockholm i 1984. Foto: Gunnar Lundmark / TT

Først er vi litt usikre på hvordan vi skal oppføre oss. Ingen har vært på en slik festival før. Er det greit å headbange og spille luftgitar så langt unna scenen, liksom?

Eksistensielle spørsmål for en 16-åring.

Så starter det.

Mötley Crüe er første artist på den enorme scenen. Etter at plata «Shout at the Devil» kom året før, har de allerede etablert seg blant bandene som de neste årene skal fornye hardrocken gjennom sitt image og utseende. Iført sminke, nagler og hår med nok spray til å lage et hull i ozonlaget, raser de gjennom sine mer eller mindre kjente låter.

På denne tida er Crüe ganske rufsete, egentlig. Det er energi og allsang, bevares, men det er ikke akkurat deres musikeregenskaper som har ført dem til topps. Så det skorter litt på både timing og vokal. De er sikkert høye som skyskrapere også. Og lyden fra anlegget er helt jævlig. Betongkulissene på råtne Råsunda er ikke egnet for musikk.

Men det har ingenting å si. Vi er her, og alt er fantastisk.

Neste ut er Van Halen. De har jeg også hørt mye på, selv om plata deres dette året, den klassiske «1984», opplevdes som et lite knefall for kommersielle lyttere verden over. Men live in concert er Van Halen et helt annet dyr. Den nå avdøde Eddie Van Halen setter stemningen med gitaronanien «Eruption», og siden ser de seg ikke tilbake. Frontmann David Lee Roth er mer David Lee Roth enn noen gang. Han er en levende kavalkade av rumperisting, karatespark, smil, latter og flørting med de få jentene i publikum.

Van Halen med den originale sangeren David Lee Roth koste seg på Monsters of Rock. Bandet hadde monsterplata 1984 ute dette året, og var kanskje selve definisjonen på amerikansk stadionrock. Men de var ikke headlinere denne dagen. Foto: Gunnar Lundmark/SvD/TT

Rock and roll train

Timene raser av gårde i paradis. Helt til slutt kommer mitt favorittband. AC/DC har på denne tida plata «Flick of the switch» med seg ut på tur, og selv om den har sine øyeblikk, er det selvsagt de eldre låtene som slår an: «Hells Bells» åpner ballet, og får til svar et massivt gutturalt brøl fra publikum. Deretter er det udødelige låter som «Back in Black», «Whole Lotta Rosie», «Highway to Hell», og så videre.

Allsangfaktor 11 av 10.

ARKIV 1984-08-25 Headline på Monsters of Rock i Stockholm i 1984 var AC/DC. Under låta The Jack strippet gitaristen Angus Young av klærne og det kan man si publikum satte pris på. Foto: Mikael Sterner / TT

Å se favorittbandet utfolde seg på scenen i den lyse nordiske sommernatta, er ubeskrivelig. Angus Young fyker rundt på scenen, mens vokalist Brian Johnson grynter ut den ene klassikeren etter den andre. Som ved senere konserter der jeg har sett dem, er det lite prat mellom låtene. Det er bare et tog som dundrer gjennom Råsunda.

Og vi lar oss villig overkjøre.

35 000 mennesker er samlet i en felles opplevelse som vi aldri skal glemme.

Avslutningen av konserten er av ulike grunner litt tåkete for meg. Jeg husker ennå glassklart at vi løper fra Råsunda for å nå toget hjem, men resten er borte. Kanskje var det en komplett mental utladning.

Søndag. Toget ruller inn i Trondheim, etter en lang tur hjem. Ei helg fylt av inntrykk er over. Svett, møkkete og blakke velter vi ut av toget fra Stockholm.

Hjemme venter en tilgivende mor på en 16-åring med fornyet energi og liv.

Med et minne for livet.

Back to the future

Det er 20. oktober, 2022. Jeg er ferdig på jobb i byen og står på den skranglete metrobussen på vei hjem til Byåsen. Jeg og alle andre om bord, har blikket stivt festet på smarttelefonen. Jeg blar meg gjennom epost, nettaviser og sosiale medier. Innimellom rare dyr, vakre italienske landsbyer, fotballvideoer og sinte kommentarer om strømprisene, kommer pushvarselet fra kolleger i Adresseavisen. Jeg trykker meg inn på artikkelen. Festivalen Trondheim Rocks er tilbake på Dahls Arena. Blant toppbandene er Def Leppard og….Mötley Crüe.

Livet passerer nesten i revy når jeg ser det.

39 år etter at jeg så dem forrige gang kommer altså glammetal-heltene hit. Ikke til Stockholm og betongkolossen Råsunda, men til den ærverdige bryggeritomta ved Nyhavna.

Rockeguden smiler fortsatt. Noen dager senere får jeg tak i billetter til Trondheim Rocks, til meg og barndomskameratene Knut Ole og Frode. For en dag det skal bli. På rømmen fra hverdagen, med godt øl og allsang av låter vi radbrekte med stemmeskifte og overdreven luftgitar på fester for 40 år siden.

Rockeguden smiler fortsatt.

Ruuuuuuby!

Hadde noen sagt til 16 år gamle meg at noe slikt skulle skje i Trondheim, så hadde han sikkert ristet på hodet i vantro. Og kanskje felt en tåre. For Trondheim var definitivt ikke på artistenes radar den gangen. Min første virkelige konsertopplevelse var derfor lokal, i form av Wannskrækk, punkeopphavet til selveste Dum Dum Boys.

Jeg mener selv å huske at jeg så dem spille fra paviljongen ved Vår Frue kirke, i 1979. Via godeste Ole Jacob Hoel i Adresseavisen får jeg bekreftet fra noen i bandet at de spilte der en sommer, men at de ikke husker året. Så om noen vil korrigere, er det fint. Uansett, jeg husker selve konserten godt, for jeg var i min korte punkefase. Da gikk det mye i Sham 69 og The Clash med sin legendariske plate London Calling, som jeg kjøpte for mine første avisbudpenger. Plata har jeg ennå selvsagt.

Etter Wannskrækk ble det mye forskjellig lokalt. Utendørs noen plasser, på ungdomsklubber og lignende. Vi var jo for unge til å komme inn noe sted. En virkelig kuriøs konsertopplevelse på denne tida var Gary Holton og Casino Steel i det gamle Vestbyhuset oppe på Hammersborg, der jeg bodde. Kanskje var det i 1982 eller noe. Skikkelig sært.

Siden har mye skjedd i Trondheim. Iron Maiden, Judas Priest, Kiss, Metallica, Robbie Williams, Bruce Springsteen, Volbeat og Justin Bieber er blant de internasjonale navnene som har vært i Trondheim.

Og 11.juni er det Trondheim Rocks.

Artistlista vekker mange minner. Det mest symbolske sett i forhold til Råsunda-historien, er selvsagt at Mötley Crüe står på scenen her i Trondheim, 39 år etter at jeg så dem første gang.

Mötley Crüe på scenen i New York i 2022. Gitaristen Mick Mars ute til høyre er ikke med til Trondheim på grunn av sykdom - og en krangel innad i bandet, som delvis har foregått i sosiale medier. Foto: SAM SHAPIRO/PRESSEBILDE

Ja, de er blitt eldre og tjukkere, de har lagt opp noen ganger, og de vært på rehab enda flere ganger. Og de ligger i en pågående og hatefull konflikt med bokstavelig talt gode, gamle Mick Mars.

Men. Men!

Med boka og filmen «The Dirt» om bandets rock, sex og eksess, samt en retur til verdens stadioner sammen med Def Leppard, har de på et underlig vis klart å forbli relevante. Jeg antar de er mer slepne musikalsk og lydmessig nå, enn på Råsunda. Skjønt, vokalmessig er jeg redd det blir verre enn noen gang.

Så hvem bryr seg. Crüe er i byen og rockeringen er sluttet.

Av andre band er det naturlig å merke seg Europe. Med sin allsangfavoritt «The Final Countdown» og med konserter her i byen helt tilbake til Leangen ishall i 1986, så har svenskene en naturlig plass på Trondheim Rocks.

Byens egne stjerner i evigunge TNT er også perfekte. Deres internasjonale gjennombruddsplate «Knights of the New Thunder» kom jo i 1984, men helt siden oppstarten har bandet som skifter sangere som andre skifter truser, beriket livene våre med den ene fantastiske låta etter den andre. Den første plata med norske tekster har likevel en ekstra plass i hjertet mitt. «Harley Davidson», «Pirrende Irene» og tidenes beste sangfornorsking av engelske begreper: «Varmt & hardt».

TNT på 80-tallet ble en av Norges store musikkeksporter. Dag Ingebrigtsen, her med trutmunn i midten, var sanger da de begynte med norske tekster. Ellers ser vi f.v. gitarlegende Ronni Le Tekrø, Steinar Eikum (bass) og trommis Morten «Diesel» Dahl. Foto: Arkiv

Etter at sanger Dag Ingebrigtsen viet livet sitt til Trondheim og Trøndelag, er det hovedsaklig Tony Harnell som i ulike perioder har vært frontmann for dynamittgubbene fra Trondheim og Toten. Under Trondheim Rock er Harnell etter planen tilbake, så her er det bare å trene på falsetten til «10 000 Lovers» og «Everyone’s A Star», folkens.

Moderskipet

Når vi på søndag står der på Dahls Arena og venter på at musikken skal starte, er det verdt å tenke på at det ikke bare er artistene og låtene som har en gjenklang i historien. Trondheim Rocks er for meg et ektefødt barn av det som skjedde på Råsunda i 1984. Ja, Trondheim Rocks og andre festivaler er mer enn ren idealisme, for det handler om å tjene penger også. Men alle de som står bak store og små festivaler av denne typen, har garantert en drivkraft som er beslektet med menneskene som fikk den ville ideen med å booke Råsunda fotballstadion.

Arrangørenes inspirasjon skal ha kommet fra konserten med Rolling Stones i Gøteborg i 1982. Den konserten fikk arrangøren Thomas Johansson til å tenke tanken, fortalte han i et intervju med Sveriges Radio i 2014, på 30-årsdagen for festivalen. Monsters of Rock var den første festivalen i sitt slag i Norden, og satte standarden for hva som skulle komme etter.

Et moderskip.

Av metall.

The Final Countdown

Når jeg skriver dette sitter jeg på hytta og ser utover sjøen, mens jeg leter jeg etter ordene. Som vanlig når jeg skriver hører jeg på musikk via strømmetjenesten Spotify. . I 2023 er all verdens ny og gammel musikk er bare et tastetrykk unna, og det koster knapt noe som helst, om vi skal være ærlige. Det er ikke lenger møysommelig leting etter importperler i kjelleren hos gode gamle Playtime, eller bestilling av kassetter via Scandinavian Music Club.

Men verdien av musikk er den samme. Artistene og deres musikk trøster, gleder eller opprører oss. De gir oss liv, det være seg på plate, i en app eller på en scene.

Så på Dahls Arena 11.juni vil følelsen av energi, fellesskap og tilhørighet være den samme for voksne og etablerte Atle, som for 16-åringen, den gangen på rømmen i Stockholm.

For meg er det akkurat det rock and roll handler om.