Endelig norsk kinopremiere for den siste av de ni filmene som i år var nominert til Oscar for beste film. I et usedvanlig sterkt heat lyser «Phantom Thread» som en av de beste filmene, selv om dens mørke underside sannsynligvis gjorde det utsøkte kostymedramaet til en stein i skoa for akademiet da prisene ble fordelt.
Filmens Oscar for beste kostymer var årets mest fortjente pris. At det var den eneste prisen filmen fikk, er enda en forbigåelse av en filmskaper som fortjener plass blant de største i amerikansk film. At den kanskje fremste regissøren i amerikansk film de siste 20 åra har fått åtte nominasjoner, men ingen Oscar, stiller akademiet i et pinlig lys.
Andersons åtte spillefilmer utgjør en mektig katalog, fra «Boogie Nights» (1997) fra pornobransjen på 70-tallet, via «There Will Be Blood» (2007) fra oljeboomen tidlige på 1900-tallet, til «The Master» (2012) om en religiøs sektleder etter andre verdenskrig.
Etter utflippa amerikansk 70-tallskrim i «Inherent Vice» (2014), er «Phantom Thread» noe helt annet fra Anderson. Foruten manus og regi har han også vært ansvarlig for foto på filmen, som har en sanselig, kornete femtitallskoloritt som gjør filmen lekker, men ikke glatt og pyntelig som vår tids 50-tallsbilder på film og tv ofte blir.
Hovedrolleinnehaver og trippel Oscar-vinner Daniel Day-Lewis har proklamert at rollen som den eksentriske kjoledesigneren Reynolds Woodcock er hans siste på film. I så fall er det en avslutning med stil, i et uforlignelig portrett av en av en sterk, egenrådig mann omgitt av beundring og frykt.
Internasjonalt har filmen skapt en viss debatt i framstillingen av et mannlig geni og dyrkingen av det. Noe av det som gjør filmen så god og spesiell er maktspillet mellom designeren til Day-Lewis, hans stramme, skarpe søster, strålende spilt av Lesley Manville og den unge kvinnen som blir hans partner, modell og inspirasjonskilde, spilt av Vicky Krieps.
Ikke mange filmskapere behersker mediet så godt ned til minste detalj som Paul Thomas Anderson. Klær, mennesker, tapet(!) og miljø skildres med en sanselighet og detaljrikdom som gjør at filmen nærmest ber om gjensyn.
For ikke å snakke om lydmiks og musikk. Stemmen til Day-Lewis er kanskje det som vil savnes mest om dette blir hans siste film, hvor mye av tolkningen ligger i måten han snakker på. Like imponerende som kostymene, er musikken til Radiohead-gitarist Johnny Greenwood. I hans fjerde lydspor til en Anderson-film har gitaristen laget piano- og strykerbasert musikk som kler og løfter filmen.
Uten å røpe for mye, er det et spesielt sting over dramaet, som gir det forslitte begrepet «kostymedrama» dunkel og kompleks bunn. «Phantom Thread» er kanskje lettere å beundre enn å like, men det er en film som vil bli sett og diskutert i mange år framover.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG