Theatercaféen er fylt til bristepunktet idet Marianne Meløy entrer scenen og plasserer arkene med sin prolog på et notestativ. Hun undrer seg over meningskulturen, bloggkulturen, den evinnelige «nå skal jeg faen meg ta åsså komme med min ærlige mening!»-kulturen. Et kjært og ikke så helt ukjent tema på standupfronten de senere årene. Latteren sitter løst, selv om det åpner relativt sympatisk og forsiktig. Men så skjer det som ofte skjer – særlig i kommentarfeltene – hun rives med av egne ord, tempoet øker, og logikk og fornuft forsvinner i resonnementenes stadig skarpere svinger.
Etter godt og vel fem minutter er det for undertegnede umulig å sitte alvorlig langs pressebordet mens hun i et rasende tempo hisser seg opp over at det bare finnes kjente mannlige namsosinger, ingen kvinnelige, og at grunnen er at der har menn lært å lage barn uten et kvinnelig mellomledd, og hun avslutter bevisførselen med henvisning til en DDE-sang og Idar Linds formulering om at «vi vesst at det va mulig det umulige». Når hun med ett dropper et «La dæm drukn!» inn i talefossen, med klare henvisninger til kommentarfeltenes behandling av flyktningsituasjonen nedover i Europa, setter jeg latteren i vrangstrupen og tenker at dette lodder nok litt dypere enn Sigrid Bonde Tusviks Facebook-avhengige karakter Ninnette.
Og det ender nede i menneskesjelens dyp, der den gode opera ofte befinner seg. De fire solistene Isa Katharina Gericke, Maija Skille, Torstein Fosmo og Andreas Elvenes er utstyrt med hver sin dobbeltrolle – hovedrollens privatperson og dennes virale alter ego – pluss verdens første libretto basert på tekster klippet fra nettfora og kommentarfelt. De er flankert av et klagekor kalt «folket» og Trondheim Sinfonietta, et av landets sprekeste ensembler. Sånn umiddelbart later det altså til at kammeroperaen spiller på spennet mellom lavkultur og finkultur: det snuskete nett-trollet kombinert med operaens divaer. Men det blir etter hvert tydelig at dette spennet ikke er så stort som man først skulle anta. Er det ikke nettopp den følelsesmessige overdrivelsen, eksessen, som ofte kjennetegner både opera og debattfelter?
Musikalsk er uttrykket like lite homogent som meningene som her finner sitt utløp. Tekkelig kammermusikk avbrytes av voldsomme støt, en mørk cellogang glir over i akustisk gitar. Det hveses «pedokuk», utbasuneres «La meg legge ut en bolleoppskrift!», og stemmene snakker så til de grader over og under hverandre at til tider er det ingenting som kommuniserer – annet enn samspillet mellom solister og ensemble, som absolutt ser ut til å more seg like godt som publikum. For eksempel i episoden «Rasisme og elefant», der den enfoldige nettbrukeren ved navn Thaiprinsen forvirret stopper opp og spør seg: «Det blir merkelig å debattere når vi kaller en elefant for en spade.»
Dette er tett. For noen kan det kanskje bli for tett. Det glir ikke fremover. Det hakker og støter seg av sted, stanser og tar opp allerede glemte tematiske tråder – både musikalsk og ytringsmessig. Lik en ett døgn gammel debattråd er det umulig å spole tilbake og betrakte det hele i ro og mak, for å nøste opp og få oversikt. Men det er vel nettopp det som er intensjonen her: Man skal gå svett ut i høstkvelden. Med et like svett smil om munnen, mens man spør seg «Hva er det egentlig jeg har ledd sånn av den siste timen?»
PLUSS: Nettroll synger i nyskrevet opera
PLUSS: De døde har sannelig våknet
PLUSS: Partisanhistorie blir opera
