Da «Shantaram» kom på norsk for seks år siden, gikk en hel skokk anmeldere av skaftet. Undertegnede var blant dem. En etterlyst bankraner med skriveklo og hang til livsilosofi, var ikke hverdagskost. Som Papillon før han, fant også Gregory David Roberts det påkrevd å skrive en oppfølger, og som «Banco», er også «Fjellets skygge» svakere enn sin forgjenger.
Gravende journalistikk på eget liv
Lin/Shantaran lever stadig som småkriminell, og det er under påvirkning av enorme kvanta hasj han mottar sine innsikter uti filosofiens gytjebad. I blant oppsøker han et kloster på toppen av et fjell. Her går jointen rundt bordet til hele fjellet innhylles i tåke, mens Lin og hans samtalepartnere utveksler tanker á la, «Jeg tror hvert eneste atom inneholder et sett egenskaper skjenket det ved Big Bang. Blant disse egenskapene finnes også settet med positive egenskaper. Alt som eksisterer, i atom-forstand, har disse positive egenskapene.»
Men vår mann behøver slett ikke oppsøke steine menn i tynn luft for å komme til innsikt. Av og til er det nok å lene seg mot en promenademur, og minnes sin nylig døde kjæreste: «Livskraften drev ut av meg, ut i løse luften. Atomer av kjærlighet rev seg løs fra kjernen, fordi verden snurret for fort rundt til å holde på den. Himmelen skjulte seg bak svarte skyer, og gjenskinnet fra byen var havets gråt. Noe i meg døde, for å bli satt fri.» Sikkert et atom.
Oppgjør med slaveriets romantikere
«Fjellets skygge» pretenderer å si noe om hvordan det gikk med dem vi ble kjent med for seks år siden. Lisa døde altså. Lin ble forfatter og innimellom endeløse turer på motorsykkel, slagsmål og bar- og klosterbesøk, ser vi ham ved skrivebordet. Aldri blir romanen mer ufrivillig komisk enn da. For de som lurer: Han fikk sin Karla, og har ikke flere atomer kommet ut av bane, så er han lykkelig gift ennå.
Anmeldt av FARTEIN HORGAR