Vet nesten ikke hva jeg skal tenke lenger.

Men ett er sikkert:

Jeg er naiv.

En faktasvak moralposør som lar magefølelse bestemme mer enn rasjonelle kalkyler. Fundamentet mitt er basert på verdier og følelser. Det står på kvikkleire. Jeg har begynt å tvile på noe jeg før så som selvsagt – nemlig at vi som har mye, må dele dette med dem som har lite. Når noen flykter for livet skal vi ta imot – og ikke regne ut nytteverdien først.

Jeg står ennå, for all del, men de kyniske vindkastene kjennes stadig kraftigere. Jeg biter tennene sammen og tviholder på min naivitet.

Mens Syria går til helvete og flyktningene drukner i Middelhavet, kom det seilende et tall som fikk meg til å falle litt til ro. Noen der oppe følte det likedan som meg og var villige til å ofre noe for å hjelpe litt flere mennesker.

Den brennende følelsen av at vi må gjøre noe, fikk en slags hvile i det høystemte 10 000-tallet. Det virket som det riktige å gjøre. I tråd med den solidariteten vi viste krigsflyktningene fra Balkan på 90-tallet. Vi kan ikke redde verden, men vi kan ta i skikkelig når det trengs.

LES MER: Vil din kommune ta imot ekstra Syria-flyktninger?

Det er denne fromme roen som nå filleristes av nykonservative analytikere. Både i sosiale medier og i regjeringen sitter klare hoder og kalde hjerter med analyser og konsekvensutredninger – og disse forteller at vi er i ferd med å gjøre en stor tabbe. Tallet 10 000 er ulogisk – umulig faktisk, ifølge ministeren – ekstremt kostbart og mest til pynt. Konsekvensene av innvandring er visstnok underkommunisert. Dette er i ferd med å gå skikkelig galt.

Med kald logikk blir tallets vilkårlighet blottstilt. Edderkoppen bak det vilkårlige tallet er Flyktningehjelpens Jan Egeland, hevdes det. 10 000 er ren logopedi – det klinger godt i munnen, sier Jon Hustad – en av de fremste kritikerne av det politisk korrekte i Norge. «Lederen» i Facebook-Høyre og kortvarig riksgrinebiter på tv svinger seg igjen. Han tegner et bilde av sånne som meg som symbolopptatte naivister som heller enn å hjelpe flest mulig (der de er) i stedet vil pynte oss med tall, som for eksempel 10 000. Å lage politikk ut fra sinnelagsetikk – ønsket om å handle moralsk riktig med de beste intensjoner – i stedet for å lage politikk ut fra konsekvensetikk, er både moralsk feil og dessuten livsfarlig for landet.

LES MER: Kommunene klarer bare 1000 flyktninger

Den brennende følelsen i brystet av å se reportasjer fra Syria og Middelhavet som ga akutt ønske om å bidra, blir avkledd, ikke bare som naivt, men som egoistisk og farlig. Egoistisk fordi ønsket om å gjøre en innsats i bunn og grunn handler om mitt eget moralske velvære. Farlig fordi innvandringen til slutt vil ødelegge Norge.

Tanken på at solidaritet er livsfarlig for nasjonen lever altså videre. Tenk det.

Det er stor grad av indre logikk i det Jon Hustad og utenrikspolitisk forsker Asle Toje legger fram i den lange artikkelen i Morgenbladet. I bloggosfæren er det spaltemil med lignende utgreiinger og advarsler. Hustad mener Norge logisk sett bør ta imot 800 flyktninger ut fra UNCHRs ønske om at Vesten må ta imot 140000 flyktninger. Han synes det er tungt å være den som påpeker at en syrer vil påføre landet større negative konsekvenser enn en svenske.

Angrepet på hyklerske politikere og velmenende fjols er det underholdende i posisjonen til de gjennomborende kynikerne. Det krystallklare «oss og dem»-menneskesynet som kommer frem når Hustad sier at de syriske flyktningene vil koste oss 50–60 milliarder og at det vil gå utover våre barn, er det ekleste med posisjonen.

Debatten fra Sverige der det problematiske rundt tema som kjønn og innvandring skal kostes under teppet, viser at det er behov for kritiske kverulanter.

LES MER: Noe er råttent i Sverige (Aftenposten)

Problematisk blir det om det kliniske kost-nytte-perspektivet blir til den politiske hovedstrømmen. Mulig at jeg er naiv, men en stadig mer krigersk retorikk rundt innvandring er virkelig det siste verden, og Norge, trenger.

Forrige uke takket sjefredaktør Arne Blix for seg etter en mannsalder i norsk presse. I sin avskjedstale viste han et bilde av Nesseby – hjemplassen hans på 60-tallet. Spartanske hus i karrig jord. Dette var etter krigen, men før oljen. Bygda var i ferd med å finne tilbake til velstand og trygghet. Blix’ poeng var at Norge var rikt også før oljen kom – fordi vi viste hverandre tillit og solidaritet. Han formante oss som skal jobbe videre i media, til å kjempe for at tilliten og gjennomsiktigheten i samfunnet fortsetter å være en bærebjelke for kulturen vår. Formaningen var både konservativ og radikal i sin enkelhet – vi har oppnådd noe som er dyrebart, og dette må vi hegne om og videreforedle. Samfunnet er mer komplekst i dag, multikulturen er her, men for å bevare kulturen må vi kjempe gjennom tillit til hverandre.

Det er denne tilliten som angripes av den mistroiske innvandringsmotstanden. Det er som om den sunne kritikken av samfunnselitene har avfødt en like usunn oppfatning av at hele vår eksistens som frie norske borgere er i ferd med å ødelegges av innvandring.

Jeg leter etter håndfaste argumenter mot den mistroiske posisjonen, men finner bare abstrakte størrelser som ansvar, solidaritet, fordeling. Vi har den største flyktningkatastrofen siden andre verdenskrig. Det er som jeg kjenner naivitetens rødme blusse opp mens Hustad rister oppgitt på hodet og sukker tungt. Nye statistikker letes fram. Det hamres på tastatur.

Husker dere gutten med selbulua? I min naivitet regnet jeg med at menneskeliggjøringen av båtflyktninge-katastrofen skulle utvide horisonten til de mest trangsynte grensevokterne. «Den beste måten å stanse strømmen på er å ta bort håpet om at det går bra», kvitterte Carl I. Hagen. Måten vi som samfunn forholder oss til virkeligheten i Midtøsten og i Middelhavet er en prøvestein for solidaritetstanken i Norge. Denne kampen må bli de naives kamp.

LES MER: Gutten med selbulua som druknet i Middelhavet

Den fromme innvandingsbegeistringen har tøffe tider. Mine holdninger ble påvirket av oppveksten i Namsos akkurat i det byen fikk sine første innvandrere. Stort sett iranere som hadde kommet på kant med Khomeinis islamske regime. Faren min jobbet som portør på sykehuset i den perioden og fikk en ny iransk kollega. Det ble vennskap og noen år senere var familien vår bedt på en 18-årsdag i det iranske miljøet i Namsos. Det var oss og et par andre trønderske familier. Alle godt plantet på venstresiden og med mange besøk bak seg på kulturhuset i byen. Utpå kvelden spilte pappa «Sommerfuggel i vinterland» på kassegitar og munnspill for jubilanten og for familiene. De minuttene i leiligheten til den iranske familien i Fossbrenna kommer jeg aldri til å glemme. Kultur, solidaritet, vennskap og menneskelige bånd.

Og veeeeldig naivt. Sikkert også egoistisk. Og farlig.

De iranske familiene ble godt integrert i Namsos. Gebrokkent engelsk hadde blitt til ganske bra norsk på et par år. Ungene snakket trøndersk og spilte fotball i bydelsserien.

Namsos hadde blitt litt mer multikulturell, men ikke kom å si at kulturmøtet på noe vis ødela det vi hadde før de kom.

LES MER: Empati og forakt i flyktningehav

Det var lettere å være politisk korrekt på ungdomsskolen. Det var alltids noen som brukte ord som svarting (innvandrer), negermadrass (jenter som hang sammen med en innvandrer) og slengte ut kommentarer som «de tar jobbene fra oss». De som ropte dette hadde ingen troverdighet som samfunnsanalytikere. Den gangen var det innvandringskritikerne som var brushodene uten argumenter. Vi som var gode i samfunnsfag og norsk, briljerte med å finne bristene i den fremmedfiendtlige retorikken. Lærerne belønnet oss for det. Antirasist og tilhenger av et fargerikt fellesskap var en nærmest selvfølgelig posisjon om du hadde litt kløkt og begrep om samfunnet rundt deg.

I dag er det den innvandringsfiendtlige fraksjonen som gjør hjemmeleksen og nileser bøker om islam, sivilisasjonskrig og «Eurabia». Som sitter limt til PC-en og eier alle kommentarfeltene. Som har legitime klartenkte helter i de stuerene salongene på Facebook, i Morgenbladet, i regjeringen. Vi som briljerte på ungdomsskolen er ikke klare til kamp. Vi er for opptatt med karriere, å få nok kilometer på løpeappen og å løpe på avslutningsarrangement i korps, fotball og skole. Vi stoler på at stemmeseddelen vår er løsningen. Orker ikke lese kommentarfelt. «Svensker oss til» her borte i vår egen middelklasseverden med god gammeldags tro på fellesskap, solidaritet og egen velvære.

Dét er naivt det: Å tro at menneskeverdet overlever kynismen uten at noen kjemper imot.

foto
En gruppe syriske sivile flykter fra byen Ariha nord i Syria. En koallisjon av opprørere kalt Jaish al Fateh, eller Conquest Army sier de har tatt over byen. Bildet er tatt fredag 29. mai 2015. Foto: AMMAR ABDULLAH, Reuters
foto
Forfatter og journalist Jon Hustad er kritisk til å hente 10 000 syriske flyktninger til Norge. «Det er noe usmakelig over en nasjon hvis politikere vil la noen få, få mennesker vinne gullkort til Norge i stedet for å hjelpe hundretusener av mennesker med å få grunnleggende helsetjenester», skriver han på sin Facebook-vegg. Foto: Amundsen, Paul Sigve, NTB scanpix