Modern life is rubbish, sa et forholdsvis stort engelsk band for 20 år siden. Antagelig uten helt å mene det, kan en mistenke i ettertid. Hadde Blur sett og opplevd halvparten av det duoen Sleaford Mods har gjort, ville de nok ment hvert et ord.
Jason Williamson og Andrew Fearn, to rufsete karer i 40-åra fra en småby nær Nottingham, driver nemlig ikke med ironi eller selvtilfreds karikering (Det låter faktisk ikke så fryktelig ulikt Blurs «Parklife»-låt, men i så fall med tempoet skrudd opp, og ikke minst framført på ramme alvor.) De har tidligere gitt ut plater som «Wank» på noe som heter Deadly Beefburger Recordings, men har på få år blitt stadig mer fokusert – før det rå talentet endelig framstår destillert på bandets album av året, «Divide And Exit».
Dag 1: Ole Jacob velger seg Temples
Dag 2: Sarah velger seg Highasakite
Dag 3: Terje velger seg Sun Kil Moon
Dag 4: Alexander velger seg Future
Her blir Fearns primitive, men hvile- og nådeløst repetitive bassriff og beats, toppet av Williamsons brutalt energiske framføring av tekster som domineres av en lurvete bevissthetsstrøm, strødd med onelinere. Anmeldere har trukket fram The Fall, Suicide, The Streets, Happy Mondays, John Cooper Clarke og til og med Wu-Tang Clan for å beskrive duoen. Som serverer en billig, primitiv hiphop-/punk-perversjon av klassisk britisk «kitchen sink»-sosialrealisme. Eller som de sier det aller mest presist og minst pretensiøst selv: «two pissheads moanin'».
«Divide And Exit» er en råtten sneip av et album, fjorten frådende sanger som stinker av frityr, eddik og piss. Av et England i full oppløsning. Sleaford Mods finner ikke bare næring i råtne rester av thatcherismen, men like mye hugger de innpå med ferskere etterlevninger fra 90-tallets «cool Britannia» («The Wonderwall fell down on you»), Tony Blairs «new Labour» og nyliberalisme. Williamson raser skarpt om et England som er på sitt tristeste og mest trøstesløse siden 80-tallet, med en stadig større og mer frustrert underklasse.
En av svært få formidlende følger av sosial nød og fremmedgjøring, er at det kan komme mye god, sint kunst utav det. Sleaford Mods hater selvsagt UKIP («St. George’s flag twats»). Akkurat som de hater tories, labour-velgere og – vær du trygg – deg og meg. Og det er like knivskarpt og treffende som det er underholdende – og det er milevis mer interessant enn det meste av den tilbakeskuende gitarrocken som har dominert engelsk musikk de siste årene.
«Write about the wall in front of you, keep it interesting and don’t sell out … Done», har Willamson sagt i et intervju. Fortsatt er Sleaford Mods skitne snapshots nære, virkelige og interessante. Så får vi se hvor lenge det varer, samme mann tvitret følgende så sent som i helga: «Been a professional musician for a month. Well bored.» Det sier en del om bandets utvikling, men mer om hvor de kommer fra og hvor mye de faktisk skiller seg ut i en popstjernedrømmende samtid. Heldigvis er kjedsomhet også undervurdert som kreativ drivkraft!
Å høre på «Divide And Exit» gir en følelsen av å stå foran et tog, et tog drevet av testosteron og hurtigmat, og som ikke lar seg stoppe. Man trenger ikke være omdømmeekspert for å se at Den Sinte Hvite Mannen har måttet tåle mye uheldig presse de siste årene. Sleaford Mods klarer kunststykket å få det til å låte som noe av en hedersbetegnelse.
Vegards fem 2014-favoritter:
1. Sleaford Mods: Divide And Exit (Spotify / Wimp)
2. Iceage: Plowing Into the Field of Love (Spotify / Wimp)
3. Highasakite: Silent Treatment (Spotify / Wimp)
4. Shitrich: Makka Nykinen (Spotify / Wimp)
5. FKA Twigs: LP1 (Spotify / Wimp)
