«Vem går över ett torg en lördag kväll / Vem går hem med den rätte, vem får en smäll? / Vem är det som är lycklig, vem luktar bränt? / Vem är dålig på riktigt, vem är ett skämt?»
Sånn er teksten på Bob Hunds låt «Helgen vecka 48», altså samme helg som vi straks er inne i. Og kanskje er det like greit å anbefale alle å lytte til den i helga, for la meg først som sist være ærlig: Denne fredagen kommer ikke til å gå over i historien som den mest begivenhetsrike musikkslipp-dagen. Julerushet står for døren, og retro-utgivelser dominerer sammen med singler som både fungerer som prøveballong for kommende album og tar sikte på den etterlengtede nr.1-plassen på hitlistene julaften. Men det finnes lyspunkter!
I dag har vi derfor hørt på noe nytt, men også noe nygammelt - og til og med en skuffelse som bør nevnes:
Bladed - «Halloween in Bagamoyo»
Anita Kaasbøll var i mange år en sentral del av jazzmiljøet i Trondheim, blant annet som fremtredende medlem av Trondheim Voices. Hennes hovedprosjekt har likevel i flere år vært Bladed, et band som med skiftende besetning (tidligere medlemmer teller blant andre Stian Westerhus og Martin Langlie) har markert seg som et av stadig flere interessante norske band som opererer i et grenseløst kunstrocklandskap. Likevel har de vært litt oversett, noe deres tredje album, «Halloween in Bagamoyo» bør bøte på. Bak en imponerende forseggjort vinylinnpakning, imponerer bandet fortsatt med stort musikalsk spenn. Plata har likevel en lysere tone enn forgjengeren «Once We Were Wild». Blant annet krydres flere av låtene av afrikansk inspirasjon - forsterket av coverkunst inspirert av den kontroversielle imperialisten Henry Morton Stanleys bok «In Darkest Africa». Start gjerne med høydepunktet «All Quiet From the Lighthouse» (en låt Jack White hadde tatt inn i settet sitt uten å blunke), mens det vakre, atmosfæriske og gitarraslende tittelsporet bør høres av alle som tidligere uka ble lykkelige over nyheten om at Sigur Rós kommer til Trondheim.
Wild Nothing - «To Know You»/«TV Queen»
Jack Tatum, alias Wild Nothing, har i mine ører gitt ut noe av den fineste 80-tallsinspirerte indie-popen de siste årene med sine to album «Gemini» (2010) og «Nocturne» (2012). Han har nå sluppet to singler fra det kommende albumet «Life of Pause» (meldt i februar), og «To Know You» og «TV Queen», gir meg vann i munnen. Førstnevnte viser hardere kanter, mens særlig sistnevnte låter fortsatt en smule som The Smiths i all sin spretne melankoli. Samtidig er det blitt enda klarere, skinner enda sterkere og utfolder seg med større selvtillit enn før. Det låter som en mann som er mer enn klar for neste steg, og om albumet følger opp kan jeg ikke skjønne annet enn at han tar det.
John Coltrane - «A Love Supreme»
I anledning 50-årsjubileet, slippes et av jazzhistoriens aller viktigste og beste album i (nok en) luksusutgave i dag. John Coltranes mesterverk «A Love Supreme» er nyutgitt flere ganger, men denne gangen på tre disker, med alle masteropptak samt opptak fra den eneste gangen suiten ble spilt live. Coltrane var den talentfulle, men upålitelige junkien som i 1957 fikk en spirituell åpenbaring - og deretter erstattet rusen med en ekstrem dedikasjon til musikken og forholdet til Gud. Etter hvert smeltet musikk og religion sammen hos Coltrane og ble ett - og hans album og opptredener ble like mye et forsøk på å kommunisere med Gud som med sitt publikum. En rivende utvikling kulminerte med «A Love Supreme» fra 1965, en suite i fire deler spilt inn på én dag av Coltranes faste kvartett med Jimmy Garrison (bass), McCoy Tyner (piano) og Elvin Jones (trommer). Fra Garrisons hypnotiske og messende fire-toners bassfigur blir vi i løpet av en drøy halvtime privilegerte vitner til Coltranes røffe, ekspressive og vulkanske, men samtidig ømme og sårbare urkraft - fanget i et perfekt øyeblikk på veien fra teknisk briljant standartolker til den nærmest brutalt egenrådige frijazzmusikeren han ble de siste par årene før sin død i 1967. Om du ikke har hørt den før, er det på høy tid. Om du bare skal ha ett jazzalbum, som samtidig aldri lar seg devaluere til bakgrunnsmusikk (hei, «Kind of Blue»), stopper jakten her.
Coldplay - «Everglow» (singel)
Så må jeg få lufte en skuffelse til slutt. Jeg har aldri vært av dem som nærmest på refleks snakker nedsettende om Coldplay, på sitt beste fortjener de stadionstatusen de har fått. Jeg syntes bandets forrige plate, det omdiskuterte skilsmissealbumet «Ghost Stories», hadde en god del for seg - selv om det i ettertid står igjen som en sutrete og fargeløs utgave av bandet. Det har de muligens innsett selv også, og de to første singlende fra «Head Full of Dreams» (som slippes fredag) er derfor påfallende lett på foten. Publikumsfrieriet startet med den smått sjarmerende førstesingelen «Adventure of a Lifetime». Stargate-samarbeidet er en discoflørt som er lett å like men nesten enda lettere å glemme. I dag slipper bandet «Everglow», riktignok en ballade - men av det iørefallende og utpreget kommersielle slaget. Allerede pianointroen høres kjent ut - dette har jeg da hørt før, kan dette være en ny låt? Denne typen musikalsk déjà vu kan bety at et band er inne på et virkelig klassisk spor. Det kan også bety resirkulering av gamle triks og et band på autopilot, og det er det som skjer her. «Everglow» er en låt av typen Chris Martin kan skrive med bind for øynene og høyre hånd bundet til ryggen, og verken melodi, arrangement eller framføring inneholder en eneste ørliten overraskelse. Lallende uinterssant, samtidig er den såpass lett å slippe inn i hodet at den, hjulpet av en sleip liten musikalsk førjulsvibb, lukter mer hit enn førstesingelen.
Også ute i dag (utvalg)
Flaming Lips - «Heady Nuggs 20 Years After Clouds Taste Metallic 1994-1997 (samleplate)
Melissa Horn - «Jag går nu»
Foo Fighters - «Saint Cecilia EP»
The Vamps - «Wake Up»
Sivert Høyem - «Sleepwalking Man» (singel)
Sia - «One Million Bullets» (singel)
Parquet Courts - «Monastic Living EP»
Lissie - «Dont You Give Up on Me» (singel)
Travis - «Everything at Once» (singel)
Les våre tidligere anbefalinger:
Uke 39 (Julia Holter, Bror Forsgren, Chvrches, Dungen og Kurt Vile)
Uke 40 (Daniel Kvammen, Deafheaven, Wavves, Eagles of Death Metal og Girl Band)
Uke 41 (John Grant, Kelela, The Game, Dråpe og Israel Nash)
Uke 42 (Beach House, Deerhunter, Bow to Each Other og Neon Indian)
Uke 43 (Joanna Newsom, Seinabo Sey, Astrid S, Adele m.fl.)
Uke 45 (Karpe Diem, Hanne Kolstø, Intertwine, BOL&Snah og Shevils)
Uke 46 (Grimes, ELO, Brutal Kuk, G.O.D.S., Unge Ferrari, Izabell)
Uke 47 (Adele, David Bowie, Ty Dolla $ign, Frank Sinatra)