Det kom som litt av en overraskelse at det var Morten Harket som gikk først på scenen, under dobbeltkonserten med Silya i Borggården. Vel har Silya gjort seg godt bemerket i det siste, men at hun allerede skal trone over Norges beste popvokalist, føltes likevel underlig.

- Hvem er Silya, hørte jeg en i publikum si høyt.

- Hun vant «Stjernekamp», men jeg har ikke hørt noen av låtene hennes, svarte venninnen.

Lyden av Harket sin den nyeste singel, «Brother» vekker publikummet i Borggården, men da Harket entrer scenen i trange jeans og skinnjakke, er det «Do you remember me», som starter konserten. Til tross for de tunge skyer over scenen, setter han solbrillene på nesa, smiler, og fester grepet om gitaren.

Det tar litt tid før Harket virker komfortabel på scenen, og publikum klapper først skikkelig når lyden av «Spanish Steps» fyller gården. Harket gjemmer seg nærmest bak gitaren, og snakker kort om sitt gode forhold til Trondheim, mens det virker som det kun er de på første rad som lytter oppmerksomt etter.

Som soloartist har Harket lenge gjort det klart at han ikke er interessert i det samme hit-maratonet som A-Ha ble så kjent for. Det nye albumet til hans har fått blandet kritikk, og foruten «Brother», er plata full av voksenpop uten de store refrengene. Det er ikke noe galt med pop uten synth og flotte anslag, men uten de store låtene blir det tidvis uengasjerende å lytte til Harket. Han har vokalen, men det er samtidig vanskelig å slippe følelsen av at det er noe som mangler for å løfte ham opp fra å være en god vokalist med et middelmådig materiale.

Det hjelper likevel å gi ham litt tid. Harket er ingen entertainer, men han kan bringe tilstedeværelse til scenen når han virkelig går inn for det. Konserten glir nesten umerkelig over fra å være noe som det virker som han bare «må» gjennom, til noe Harket selv synes å kose seg med. Han må varme seg selv opp, før han kan få oss andre i gang.

Trondheim er et tema flere ganger underveis, og når han spiller Locomotives-låta «Movies», synes publikum å stadig bli varmere i trøya, og løsere i snippen, til tross for at den store allsangen uteblir.

Låter som «Safe With Me», «Wild Seed» og «Whispering Heart» sitter godt, og når Harket avslutter på topp med sine beste låter «Brother» og «Some Kind of Christmas Card», gir jeg nesten slipp på tanken om at han kunne ha gjort så uendelig mye mer, hadde han bare jaktet etter de store låtene litt oftere.