Jeg liker å gå. Jeg foretrekker å gå framfor å stå. Men ingen må komme her og fortelle meg at jeg må gå 10 000 skritt om dagen.
Jeg har, som de fleste andre, en skritteller på telefonen. Jeg kikker på den av og til og blir fornøyd når jeg en dag har gått 20 000 skritt og 260 etasjer. Men slike tall ser jeg bare etter lange skiturer i bratt motbakke. Ofte ligger jeg godt under 10 000, også på aktive dager.
Det er da jeg forbanner gode helseråd om at vi må traske rundt dagen lang. Tar du knebøy, står du på stedet hvil. Kløyver du ved, flytter du beina bare noen centimeter for å få god balanse før du hogger løs på den gjenstridige kubben. Når du sykler Trondheim-Oslo, sitter du på rumpa hele veien. Aksel Lund Svindal suser ned fjellsidene i 120 kilometer i timen, og sjekk den lårmuskulaturen han har. Men han går ikke. Jeg tror ikke han kaster bort tida på 10 000 skritt.
Jeg er generelt skeptisk til all slags treningshysteri og har stor sans for legen som sa at hvis du jogger, så lever du nok litt lenger. Men ikke så mye lenger enn den tida du bruker på å jogge, så da er det en fordel at du liker å jogge. Selv synes jeg det er morsommere å hogge. Trær.
Treningsguruer og haugevis av nettsteder som prøver å tjene penger på at vi er blitt så opptatt av vår egen kropp, har i mange år mast om 10 000 om dagen. I det siste har vi fått beskjed om at nei, det er bedre å gå tre raske turer i stedet. Nei, forresten, det er selvfølgelig intervalltrening som gir størst effekt. Klart du blir i bedre form av å få fart på blodpumpa enn av å labbe rundt i byen. Noen får høye tall på skrittelleren ved å gå fra pub til pub.
Det er som med mat: Ett år er grovbrød og poteter sunn kost. Året etter blir du feit av det.
Når jeg likevel liker å gå, har det helt andre grunner. Ideen til denne spalten dukket opp da jeg gikk en kort tur langs Nidelva. Jeg tenkte ikke på noe som helst. Hjernen hvilte i godværet, og plutselig dukket det opp en tanke.
Slik er det ofte. Når det låser seg, er en rusletur løsningen.
Klokere menn enn meg har forstått at det er slik. Nei, jeg tenker ikke på Erling Kagge, som nettopp skrev ei hel bok om å gå. Jeg tenker ikke på Kjell Aukrusts avisbud og fotgjenger Gudleik Knotten, som hadde «uryddig gangsett med sidesleng».
For Erling Kagge er å gå løsningen på de fleste spørsmål
Jeg tenker på dikterhøvdingen Olav H. Hauge. Jeg møtte ham på gården hans i Ulvik en gang på 90-tallet. Vi satt under et epletre, og samtalen gikk tregt. Vi reiste oss, gikk en tur, og han begynte å snakke:
Dei seier Hamsun skreiv um netene. Rolf Jacobsen seier også at dikta kom frå slikt han tenkte på um netene. Eg sov um netene. Det lyt ein arbeidsmann gjera. Men medan eg arbeidde på garden, kunne eg tenkja på andre ting, på dikt, ved sidan av. Alle tankefolk liker grovt arbeid. Det er godt å hogga ved, eller gå. Ein kan ikkje tenkja medan ein sit.
Olav H. Hauge gikk aldri med skritteller.