Det er den knappeste måten det går an å favne et liv på. Man må selv regne seg frem til hvor gammel vedkommende ble. Ingenting om personlighet. Ingen beskrivelser. Ingen tolkninger. Noen steder oppdager man riktignok flere slike merker nedfelt ved siden av hverandre. Der kan man uten videre forklaring ofte se at personene det henvises til, bærer samme etternavn.
Det er lett å finne frem kritiske formuleringer, gyselige fakta eller følelsesmessige motiver som taler imot dette prosjektets idé. I München ble det stanset fordi det ikke var riktig at navnene ble «tråkket på». En historiker har argumentert for at det påminner om den spottende måten nazistene benyttet seg av jødiske gravsteiner som brostein. Andre har simpelthen sagt at det er vondt daglig å skulle måtte bli påminnet disse avkortede livene - ofre for menneskelig grusomhet.
Men dette er vel bare argumenter imot et konsept, en løselig idé? La oss heller se på den konkrete gjennomføringen: Snublesteinene tåler å bli tråkket på. De er messingforgylte og solide. De skriker ikke opp og støyer. De tåler å bli forbigått. De plager ingen. De er urokkelige. De er dokumenter som ikke kan feies unna.
Les også: Dette skal ut til folk!
Om disse små monumentene, som er spredt i titusenvis omkring i flere hundre europeiske byer, hadde vært belagt med portretter og anekdoter, hadde det hele fortonet seg annerledes. Et slikt grep ville ha spaltet dem opp og gjort dem private. Den knappe informasjonsmengden forener dem ikke i sted, men i karakter, og minner oss samtidig i hver enkelt unikt tilfelle om at en person først er glemt når navnet er glemt.
Her mangler ingenting.
Les også: Å nærme seg et fjernt minne