Regjeringskrisa som ingen egentlig vil ha

Solbergs regjering har aldri vært mer populær. Likevel kan den snart være historie.

Det er lettere sagt enn gjort å kvitte seg med Sylvi Listhaug. Nå handler regjeringskrisa om langt mer enn den omstridte justisministeren. Statsminister Erna Solberg kan ikke akseptere at Stortinget legger seg opp i hvordan hun setter sammen sin regjering. 

Saken oppdateres.

Politikk er rare greier. Regjeringa gikk på en nær historisk valgseier, måling etter måling viser at Høyre er Norges største parti og Solberg knuser Støre i popularitet. Likevel er vi altså der at Solberg-regjeringas dager kan være talte. Kriser oppstår plutselig og fører oss inn i de mest utenkelige situasjoner. Er det rart noen av oss synes politikk er mye artigere enn fotball, fest, frimerker og annet som andre folk forlyster seg med?

LES OGSÅ: Marvin Wiseth ber KrF stemme ned mistillitsforslaget

Justisminister Sylvi Listhaug har med sin smakløse facebook-oppdatering, sin motvillige beklagelse og sin umusikalske fotoseanse i blomsterhavet ikke bare tatt Listhaug-debatten til et nytt nivå, men også ledet landet inn i en regjeringskrise. Problemet er at der all misnøye handler om Listhaugs kommunikasjon, så er den politiske situasjonen utrolig mye mer komplisert.

Tidspunktet for regjeringskrise er sjeldent dårlig. Kristelig Folkeparti må bestemme politisk kurs for landet, men befinner seg selv i en identitetskrise. Det dårlige valgresultatet er avløst av enda dårligere meningsmålinger. Partiet er delt i synet på om partiet hører hjemme på høyre- eller venstresida. Nå virker de i det minste enige om at partiet må bestemme seg. Nå skulle de liksom ta debatten om de skal følge etter Venstre inn i regjering. Isteden ender de opp med å kaste regjeringa. Kanskje. Kun dager etter at de sørget for at Høyres stortingspresident Olemic Thommessen måtte gå. KrF har virkelig makt, men jeg tror ikke de liker å ha makt på denne måten.

LES OGSÅ: Listhaug ødelegger både for regjeringa og seg selv

Mistillit til Listhaug er åpenbart fristende, men opposisjonen har neppe tenkt gjennom riktig alle sider. Arbeiderpartiet vil neppe ha regjeringskrise. Tidspunktet må være historisk dårlig for en Støre-regjering. Partiet har ennå ikke kommet seg på beina etter valgnederlaget. Sårene etter metoo-saken er dype. De er bare så vidt i gang med å finne seg selv politisk. Enhver rådgiver ville sagt at Støre trenger mer tid på å bygge både partiet og laget. Likevel var reaksjonene på Listhaugs ufine angrep på Arbeiderpartiet så sterke at de ikke ser annet å gjøre. Når Sp kastet seg på, sitter KrF alene igjen med den besværlige jokeren. Som kan vise seg å være svarteper.

Mange skjønner ikke hvorfor ikke Erna Solberg bare kvitter seg med Sylvi Listhaug. Så enkelt er det neppe, selv om Listhaug neppe er en statsråd som statsministeren selv ville valgt. Nå har saken vokst til å handle om langt mer enn henne. Det handler om forholdet mellom storting og regjering. Både Ap og Sp har sagt at de godtar Listhaug i et annet departement. Det er lett å forstå at mange mener hun ikke er samlende nok til å være justisminister. Men hva skal hun da bli? Landbruksminister igjen? Tipper det blir jubel i senterpartiland.

Utspillet er problematisk av minst to årsaker. For det første handlet det famøse Facebook-innlegget om et politikkområde Listhaug ikke lenger er ansvarlig statsråd for. Slik kan hun i praksis holde på i et hvilket som helst departement. Det er likevel helt utenkelig at Stortinget skal få legge seg borti hvordan Erna Solberg setter sammen sin regjering. Dersom hun lystrer Ap og Sp på dette, vil hun virkelig tape autoritet. Derfor vil nok Solbergs svar heller være å stille kabinettsspørsmål enn å dra Listhaug opp av hatten som kulturminister eller kunnskapsminister.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sylvi Listhaug - Et politisk monster?

Sylvi Listhaug er noe for seg selv. Hennes oppførsel ville vært utenkelig for enhver annen statsråd. Dersom statsministeren gir en beskjed så hører man etter. Punktum. Det er garantert mange i Frp som er oppgitt over hennes trassige oppførsel. Hvor mye enklere hadde det ikke vært om hun slettet innlegget og ba om unnskyldning, som vanlige folk? Ikke Sylvi Listhaug. Jo mer motstand hun møter, jo mer stritter hun imot. Beklagelsen hennes fra Stortingets talerstol var en opptreden som vil gå inn i historiebøkene. Likevel er det blitt sagt unnskyld. Fra statsministeren. Fra Jan Tore Sanner. Og fra Sylvi Listhaug, til slutt. Selv om man kan sjelegranske opp og ned i mente hvor ektefølt unnskyldningen var. I Høyre fester de nå sitt håp til KrFs tilgivende sinnelag.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Kristelig Forvirringsparti

Situasjonen kompliseres ytterligere av at Listhaug er svært populær blant Fremskrittspartiets velgere. Jeg tror også hun er godt likt av mange av KrFs kjernevelgere på Sørlandet og Vestlandet. Alle målinger viser at KrF mister sine velgere til borgerlig side. Det kan heller ikke underslås at hun gir stemme til en del av folket som stoler lite på politikere. Selv om det store flertallet ikke liker det, så finnes de holdningene. Jeg må innrømme at jeg er usikker på hva som skjer av ytterligere polarisering dersom Listhaug presses ut av regjering og blir en slags martyr. Det blir i alle fall full krise i Frp. Derfor er det nesten utenkelig at Siv Jensen godtar å ofre Listhaug.

Hør Adresseavisens kommentatorer i podkasten OmAdressert

Det enkleste, men ikke særlig sannsynlige alternativet hadde vært om Listhaug trakk seg selv. Eller i det minste la om stilen kraftig. Det er populært å ta pause fra sosiale medier for tida. Hva om Listhaug påla seg en Facebook-pause av hensyn til familielivet? Det hadde hun ikke vært alene om å ha godt av.

Listhaug provoserer, men det er gode grunner til å ikke la seg rive helt med av retorikk og følelser. Da jeg studerte statsvitenskap lærte vi om Kings Bay-ulykka. Om hva som skulle til for daddelvedtak, mistillit og kabinettsspørsmål. Lærebokforfatteren hadde neppe sett for seg Facebooks komme. Eller den høylytte debatten i sosiale medier. I en tid der det meste flyter er det kanskje ikke så dumt å holde fast ved en noe streng parlamentarisk praksis?

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

På forsiden nå