Trøndelag det nye Piemonte? Col cavolo!

«Col cavolo» – med kål – sier italienerne om ting som ikke har sjans i havet. Det passer bra på ideen om at Trøndelag kan bli Nordens Piemonte.

Lokal mat skal lokke turistene til Trøndelag, sies det. Selv om kvaliteten er skyhøy, melder tvilen seg raskt. 

Saken oppdateres.

Skiltet med Smaken av Italia er umulig å overse. Under grønne, hvite og røde striper pusher Bunnpris ferdig pizzadeig, tomatsaus på glass og en pepperonipølse fra Nortura. Alt på tilbud, naturligvis.

Kontrasten til dagen før kunne knapt vært større. Da var lufta tjukk av store visjoner før trøndersk lokalmat.

LES OGSÅ: En cocktail av en mann

«Noen må sette seg ned og lage en masterplan!» Den siste halvtimen har Roar Hildonen lovprist trøndersk mat og trønderske råvarer, til tider lyrisk, til tider spekket med banneord, hele tiden til begeistrede reaksjoner fra publikum på Melhuskonferansen. Både Hildonen og det trønderske næringslivet vil bruke mat for å lokke turister til Midt-Norge. Nordlendingene har lagt beslag på nordlyset, vestlendingene har kapret fjordene. Da gjenstår matfatet.

Man skulle tro bordet er duket for en suksesshistorie, for trøndersk mat håver inn velfortjente gullmedaljer. Munkeby-osten ble kåret til Norges beste ost i januar. Sjøkrepsen fra Hitra får det meste av sjømat til å blekne. I fjor høstet trondheimsrestaurantene Fagn og Røst Teaterbistro lovord i det ultrasnobbete bladet Vinforum, som riktignok hadde noen pliktskyldige innvendinger mot vinkartet. Det er neppe fraværet av gode viner til over tusenlappen som holder turistene unna, selv om Norges ypperste vin-elite hever øyenbrynet.

LES KOMMENTAREN: Sjokoladepålegg på tacoen? Kjør på!

Det nordiske gourmetkjøkkenet er fremdeles i takt med tidsånden. Noma-kokkene plukker syreblader i de grøntarealene danskene smigrer seg selv ved å kalle skog. Det gjæres og spekes i beste nordiske stil på kjøkken fra Stockholm til Tokyo. I en tid der det naturlige står høyere i kurs enn Norwegian-aksjen, skulle man tro tiden var overmoden for å lansere trønderske matvarer og restauranter med brask og bram på det globale markedet.

Mon det. Markedet for nordisk mat er på god vei til å bli mettet, og det er ikke nordmenn som leverer munnfullene. Danskene har for lengst festet grepet om det nye nordiske kjøkkenet, med svenskene hakk i hæl. Noma er verdensberømt. Fäviken, som riktignok får sjømaten sin fra Trøndelag, fikk en hel episode i Netflix-serien Chef's Table. Norge kan skilte med at amerikansk kokke-tvs grand old lady, Martha Stewart, har vært på Maaemo i Oslo.

Drahjelpen fra Stewart hjelper lite, for ingen nordmenn klarte å slå til da nordisk mat-bølgen nådde toppen. Selv om bakeriet Bakeri fikk Brooklyn-hipsterne til å stå i kø for skolebrød, inneholder ikke topplisten over skandinaviske restauranter i New York et eneste norsk navn. Dansken Claus Meyer har en restaurant på Grand Central Station. Det nye gourmetstjerneskuddet Aquavit er svensk. London er ikke stort bedre.

I fjor skrev Financial Times om «den nye skandinaviske matrevolusjonen». Den foregikk ikke på Frøya, men på Færøyene. Trøndelag ble utkonkurrert av en liten øy hvor gjæret sauekjøtt regnes som en delikatesse. Tygg litt på den.

Hvis trøndersk mat ikke kommer til verden, kan verden kanskje komme til den trønderske maten. I likhet med alskens bygder, daler og utkantstrøk, har også trønderne kjempet om å kalle seg Norges Toscana. Hildonen ville snu på flisa. Glem Toscana, se til Piemonte. Den norditalienske regionen har reist seg fra fattigdom og generell kjiphet til å bli en av verdens mest populære turistdestinasjoner.

LES OGSÅ: Grandis-gomlerne

Det er bare ett problem. Piemonte befinner seg i den nordlige delen av Italia, Europas mest sagnomsuste reisemål.

Bak den statusen ligger det århundrer med flaks og arbeid. Johann Wolfgang von Goethe fikk tyskerne til å sette seg på karjolen med kurs mot Roma og Toscana med tobindsverket Italiensk reise allerede i 1813. At et land som har fått godkjentstempel av tysk litteraturs gudfar har virket som en magnet på Europas kulturelite, er ikke akkurat en bombe. Hva har Trøndelag? Vel, forfatterne av den mest berømte reiseberetningen fra Norge, den engelske Tre i Norge – ved to av dem, kom ikke lenger nord enn til Jotunheimen. Så mye for den merkevarebyggingen.

At Piemonte har reist seg, skyldes ikke minst at slow food-bevegelsen ble anført av piemonteseren Carlo Petrini. Før Piemonte ble en turistmagnet hadde Petrini etablert Salone del Gusto, en utstillingsplass for den beste maten fra hele verden og Terra Madre, et arrangement der 5 000 småbrukere og fiskere fra hele verden møtes. Hva har vi? En mathall som ble lagt ned etter halvannet år. Havbruksnæringa kan vise til imponerende resultater, men ingen turist ved sine fulle fem vil reise til Trøndelag for å se Salmars havmerd.

At Bunnpris selger smaken av Italia, ikke smaken av Trøndelag, understreker at norsk og trøndersk mat har et omdømmeproblem. Ikke at omdømmet er dårlig, det er bare det at det knapt finnes. Italiensk kokekunst er folkeeie over hele verden, mens skandinavisk håndverksmat er forbeholdt en snever krets – selv i Norge. Når var sist du så fenalår fra Dalpro et annet sted enn på Bondens Marked? Unntaket er Røros-meieriene, som har fått rømme, is og tjukkmelk inn i Meny-butikker landet over. All ære til dem, men det får ikke turistene til å fylle Thomas Angells gate.

Gode råvarer og gullmedaljer er vel og bra, men hvis vi velger smaken av Italia á la Bunnpris over trøndersk lokalmat, kommer Piemonte til å forbli det eneste Piemonte. Men kanskje kan en masterplan gjøre Frøya til de nye Færøyene. Det må jo være noen turister der ute som heller vil sette tennene i sjøkreps enn å skylle ned råtnende lammelår med akevitt.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

 
På forsiden nå