Kronikk

Det norske oljeeventyret trenger ikke ta slutt

Det vil kreve politisk vilje å stå imot kreftene som vil la oljen ligge.

Offisiell åpning: F.v.: Aker-sjef Øyvind Eriksen, olje- og energiminister Terje Søviknes (FrP), driftsdirektør Eldar Larsen, leder i bedriftsforsamlingen Sverre Skogen og plattformsjef Bjørn Thore Ribesen under den offisielle åpningen av Ivar Aasen-feltet.  Foto: Håkon Mosvold Larsen,, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Julaften i fjor, et godt stykke ut i havet vest for Stavanger og Haugesund, ble det skrevet et nytt kapitel i det norske olje- og gasseventyret. På blokk 16/1 kom produksjonen i gang på Ivar Aasen, feltet som har fått navn etter nynorskens far.

Feltet ligger rett nordvest av gigantfeltet Johan Sverdrup som ble oppdaget to år senere.

Utbyggingen av Ivar Aasen og Johan Sverdrup vil utløse investeringer i størrelsesorden 110–120 milliarder kroner og skape tusenvis av arbeidsplasser. Når de er i produksjon kan vi se frem til flere tiår med enorme skatteinntekter som betaler vår felles velferd.

Det norske oljeeventyret trenger ikke ta slutt, men det vil kreve politisk vilje for å stå imot kreftene som vil la oljen ligge.

Les også Adresseavisens leder: Aps oljekompromiss i nord er altfor tafatt


Det var slett ikke gitt at olje- og energiminister Terje Søviknes kunne stå for den offisielle åpningen av Ivar Aasen 13. februar, eller at Johan Sverdrup-utbyggingen nå er i full gang. Sterke krefter vil nemlig stanse olje- og gassutvinningen, og de forsøker stadig nye metoder. I løpet av min tid på Stortinget er det fremmet flere forslag om å stanse leting og boring etter ny olje og gass. Det er gjort forsøk på å begrense aktiviteten i Barentshavet gjennom å definere hvor «iskanten» er, og dermed hvor grensen oljeleting skal gå. Greenpeace og Natur og Ungdom har på sin side saksøkt staten med sikte på å stanse fremtidig leting etter olje og gass. Felles for alle disse angrepene på norsk olje- og gassindustri er at de hviler på premisset om at fortsatt utvinning av fossil energi ikke er bærekraftig, men er det riktig?

Bærekraft er viktig og bør være et styrende prinsipp i utformingen av all politikk, men for at begrepet ikke skal misbrukes er det viktig å ta inn over seg noen realiteter. Det en hard realitet at bruken av fossil energi må reduseres om vi skal unngå at temperaturøkningene fortsetter. Samtidig vet vi at verdens befolkning vokser og trenger mer energi. Vi vet også at naturgass har lavere klimagassutslipp enn kull. Det også utvilsomt at olje vil være etterspurt i mange år fremover og at en rekke andre land–som verken har fungerende demokratiske institusjoner eller strenge krav til helse, miljø og sikkerhet–står klare til å levere.

Faktisk mener det internasjonale energibyrået (IEA) at verden vil bruke mer olje i 2040 enn i dag, og at etterspørselen etter naturgass vil øke med 50 prosent. Det som blir avgjørende for hvor store klimagassutslippene blir i fremtiden er derfor hvilken fossil energi som forbrennes, og hvor den kommer fra. Spørsmålet vi må stille oss er om vi ønsker at Norge skal være en stabil leverandør av energi verden trenger, eller om vi skal overlate til land som Russland og statene i Midtøsten å fylle tomrommet vi vil etterlate.

Her svarer statsministeren på Leons (19) påstand om at hun begår et generasjonsran



Forestill deg at Stortinget vedtok å forby leting etter mer olje og gass, og at vi bestemte oss for å avvikle den produksjonen vi har. Hva ville skjedd? For det første ville vi fått en økonomisk krise som ville få den kraftige nedturen vi er i ferd med å legge bak oss til å fremstå som en mild sommerbris. Hadde klimagassutslippene gått ned? Ja, utvilsomt for Norges del. Haken ved dette er at klimautfordringen er global og utslippene fra norsk sokkel allerede er del av et felles-Europeisk kvotehandelssystem der det er satt et tak for utslippene.

Dette systemet, selv om det er langt fra perfekt, skal sikre at vi får de mest kostnadseffektive kuttene og at utslippene går ned globalt. Med andre ord ville en slik avvikling kun føre til at andre Europeiske land fikk anledning til å slippe ut mer, og det på bekostning av norske arbeidsplasser og vår velferd.

En fersk rapport fra en tysk og britisk tenketank viser at naturgass er i ferd med å erstatte kull i Europa. Faktisk gikk utslippene ned med 4,5 pst. i Europeisk strømproduksjon som følge av at gass erstattet kull. Skiftet fra kull til naturgass i Europeisk strømproduksjon førte til et kutt i CO2-utslippene på 48 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2016. Det tilsvarer nesten hele Norges samlede utslipp av klimagasser.

Les også debattinnlegget: «De kaller voksne for vanlige kunder, mens skoleelever må stå i kø»


Det er altså god klimapolitikk at Norge er leverandør av den naturgassen Europa trenger for å fase ut kull. Fornybar energi er fremtiden, men veksten av fornybar strøm i det Europeiske markedet var på magre 0,4 prosent i 2016. Noe av årsaken til at veksten ikke var større skyldes dårlig vind- og solforhold i 2016.

Også her sitter Norge på en del av løsningen; våre vannmagasiner kan være en gigantisk «batteri» med reservestrøm til ustabil fornybar energi gjennom kabler for utveksling av strøm på tvers av landegrensene.

I det norske ordskiftet virker det som om full stans i utvinningen olje og gass, eller i det minste at vi slutter å lete etter mer, er vår eneste mulighet til å oppfylle Parisavtalen. Heldigvis er det fortsatt liten støtte til partiene som ønsker en slik utvikling, men det bekymrer meg at forestillingen om at vi skal redde verdens klima gjennom å stenge ned vår olje- og gassvirksomhet brer om seg.

Forslaget fra Arbeiderpartiets programkomité om å droppe konsekvensutredning av havområdene utenfor Lofoten, Senja og Vesterålen kan ikke ses på som noe annet enn en seier for AUF og krefter på venstresiden i partiet som vil oljeindustrien til livs. Vedtaket har sendt sjokkbølger gjennom deler av fagbevegelsen og er et alvorlig skudd for baugen i Arbeiderpartiets troverdighet som industriparti.


Høyre står nå alene igjen sammen med Fremskrittspartiet som de eneste partiene som støtter fullt opp om landets viktigste industri. Det er verdt å tenke på i valgåret 2017.


Hør våre kommentatorer og ukas gjest Ola Borten Moe snakke om den politiske situasjonen foran partienes landsmøter og tilstanden i norsk likestilling foran 8. mars

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger) 

På forsiden nå