Det er et uttalt ønske om å ta vare på Midtbyens karakter. Samtidig frykter flere at den kompakte bebyggelsen rundt sentrum er i ferd med å ødelegge noen av Trondheims kvaliteter.
I 1975 ga Trondheim kommune ut en rapport med navnet Trondheims bybilde, forfattet av arkitekt Lars Fasting på vegne av kommunens antikvarisk utvalg. Rapporten fikk stor betydning for kommunens planlegging i Midtbyen og markerte et veiskille i spørsmålet om Midtbyen skulle vernes og utvikles som en historisk by med sin spesielle karakter. «Trondheimsandletet» ble brukt som navn på dette særegne bymønsteret etter forfatteren Kristofer Uppdal som hadde vært på Trondheimstur og latt seg sjarmere av byen.
Politikerne endret rådmannens forslag om miljøgate
Metaforen Trondheimsandletet skulle vise hva som gjorde Trondheims midtby til noe spesielt, ga byen en spesiell identitet og gjorde den ulik alle andre byer. «Åpen, lav bebyggelse, dominert av Nidarosdomens mektige silhuett, omgitt av vann på tre sider, Cicignons gatenett med de store perspektiver, de smale veitene i kontrast, elvehavna med brygger på begge sider, Kristiansten kronende over bakklandsbebyggelsen: Dette er «Trondheimsandletet». Denne metaforen gjorde det abstraktet begrepet bylandskapet til noe konkret og fattbart.
LES OGSÅ: Denne lille bekken kan bli Trondheims tettest befolkede område
Midtbyplanen som ble vedtatt i 1981, la rapporten Trondheims bybilde til grunn og lot i stor grad vernehensyn være førende for planutforminga. Midtbyen skulle fortsatt være en lav by og ny bebyggelse skulle i regelen ikke være høyere enn 4 etasjer, med åpning for å bygge høyere i kvartaler der det var høyere bygninger fra før. Gatemønsteret skulle beholdes og gatene skulle ikke utvides. Det var et uttalt ønske om å ta vare på og videreutvikle Midtbyens karakter som treby.
Det det historiske bylandskapet, «Midtbyens ansikt» har endret seg mye siden midtbyplanen ble vedtatt. I skjæringspunktet mellom bevaring og utvikling har det siden 1981 utviklet seg noen kategorier av bygningstyper som har fått prege Midtbyen: nybygg i fire etasjer mot gate der tidligere hus er brent eller unntaksvis revet, noen med tilbaketrukne toppetasjer, «byreparasjon» med ny toetasjes bebyggelse på ledige tomter med stor vekt på strøkstilpasning, en særegen variant som ofte kalles «midtbytypen» der høye nybygg fyller kvartalet, mens lave hus bevares mot gate; og bygging på tak, der store takflater får nye hus på toppen. En femte strategi for fortetting i byens sentrum er å bygge høyt og kompakt rundt Midtbyen. Fortetting som er massiv eller bryter etablerte høyder, vil nødvendigvis påvirke siktlinjer og landskapsilhuetten.
Les også: Rådmannen aksepterer 520 nye boliger på Nyhavna øvre
I et europeisk forskningsprosjekt (PICH) undersøker vi nå hvilken betydning «det historiske bylandskapet» har for kommunens byplanlegging og byutvikling og hvilke føringer det legger for den framtidige utviklingen av Midtbyen. I dette prosjektet har vi også gjort intervjuer med byens politikere, planleggere, eiendomsutviklere og byens innbyggere for å kartlegge hva de mener om sentrale begreper knyttet til byens identitet og hvilken betydning dette har for egen tilhørighet. Hva er det som skaper en byidentitet og hvordan verner og utvikler vi den? Betydningen av å ta vare på Midtbyens historie er et gjennomgående tema i alle intervjuene. Bryggene langs Nidelva, Nidarosdomen og kontrasten mellom den ruvende katedralen og den lave trehusbebyggelsen og ikke minst bymønsteret med Cicignons monumentale byplan i kontrast til de smale og krong-lete veitene, blir trukket fram. En av eiendomsutviklerne sier: «Alle de historiske bygningene våre. Det er jo sjelen til Trondheim (…) Det skal vi ikke ødelegge».
Opptatt av debatt? Les også: Det er flaut og arrogant at de greier å overse Liv Ullmann nok en gang
Våre informanter ser verdien av den historiske byen i en større sammenheng: «Atmosfæren i Midtbyen vil ingen kjøpesenter kunne konkurrere med». I prosjektet har vi registrert hvordan Midtbyens arkitekturarv i økende grad blir brukt til å markedsføre byens næringsliv der for eksempel bryggerekkene langs Nidelva blir brukt i annonser for salg av boliger på Tiller, biler og i stillingsannonser, for å nevne noe.
I intervjuene med innbyggerne på gata om hva som er Midtbyens særpreg og kvaliteter ble «vann», «grønt», «trehus», «himmel» og «åpenhet» gjentatt ofte. For å beskrive bygningsstrukturen ble ord som «tett», «lav»og «landing av gammelt og nytt»mye brukt. Flere karakteriserte Midtbyen som «en mindre by med storbypreg», og «et samlet sentrum med mange fine gamle bygninger». Mange hadde synspunkter på fortetting og høyder i Midtbyen. Åpenbart var dette noe mange brydde seg om. Noen var positive til å bygge høyere i gårdsrommene, «det er mange fine bakgårder, man trenger ikke ta alle – bare de som er stygge», mens «viktig at det ikke blir for høyt» var en gjenganger. Bekymring for å miste sol og himmel, gjenbygging av de vakre gårdsrommene, et rotete og uharmonisk gatebilde, tap av trehus, og et «trangere og mer inhumant» sentrum var blant bekymringene som ble ytret med tanke på fremtidig byutvikling i sentrum.
De fleste som ble intervjuet på gata hadde også en høy bevissthet om at Midtbyen forholder seg til landskapet rundt. Intervjumaterialet viser hvordan innbyggerne vurderer verdien av siktlinjer, utsikten mot fjorden og kontakten med elven som noe som er typisk og fint for Trondheim. Samtidig ga flere uttrykk for at den kompakte bebyggelsen rundt Midtbyen er i ferd med å ødelegge noen av disse kvalitetene.
Intervjumaterialet viser en sterk enighet om at «Trondheimsandletet», Midtbyens bygningsarv og Midtbyens forhold til landskapet rundt, har stor betydning for innbyggernes opplevelse av identitet og tilhørighet.
Midtbyplanens viktigste mål var utvikling innenfor rammene av den historiske byen: «å sikre en gradvis fornyelse av bebyggelsen, som bevarer og videreutvikler Midtbyens særpreg og helhetsmiljø.» Dette målet er rotfestet og har fremdeles stor oppslutning.