Debatt

Å stå på jobb i nattåpen kiosk første juledag, gir inntrykk som rører deg

«Gatene blir tomme. Nesten tomme. Menneskene som blir igjen etter at alle andre har dratt, er dem jeg virkelig husker», skriver Brage Thobroe i dette debattinnlegget.

Nattarbeid: «Hver arbeidshelg ser jeg både det beste og det verste av min hjemby Trondheim», skriver Brage Thobroe. Bildet er tatt i en annen sammenheng.  Foto: Heiko Junge,, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Det er min første nattevakt i kiosken på nesten seks måneder, og jeg er tilbake i Trondheim for å feire jul med familien. Julen er ikke det samme som før. Det kommer vel med alderen, tenker jeg.

Men å stå på en nattåpen butikk midt i sentrum gir inntrykk som rører deg på plasser du ikke visste du kunne bli rørt. Hver arbeidshelg ser jeg både det beste og det verste av min hjemby Trondheim. Fyll og rølp som man aldri har sett maken til.

Jeg er godt vant med å stå der om natten. Jeg kommer hjem fra jobb, klapper meg selv i trynet og prøver å glemme de brautende trønderapene og de gjerrige, men som oftest herlige studentene.

Ettersom snøen daler ned og fellesferien nærmer seg, kryper trønderne inn i sine lune hi og gatene blir tomme. Nesten tomme. Menneskene som blir igjen etter at alle andre har dratt, er dem jeg virkelig husker.

Fikk du med deg årets heteste debatter? Her er tre ord som får fart på samtalen i et kjedelig juleselskap.


Første juledag

Det er første juledag 2016. Jeg har ikke jobbet på seks måneder, så jeg bestemmer meg for å komme tjue minutter tidligere for å friske opp litt. Bak kassen står det en spinkel kar, kanskje sytten år gammel.

Jeg presenterer meg, og han bak kassa gjør et forsøk på det samme, men jeg merker at han er nervøs. «Det va nå som skjedd», sier han. «Det kom inn en fyr og sku kjøp røyk, også tok han begge røykpakkan og gikk før han betalt». Vi ble enige om ikke å tilkalle politiet og heller informere butikksjefen.

Kollegaen min går ned og skifter i det klokka slår tolv og vakten min begynner. Da han kommer opp igjen, ser han forskrekket ut i butikken før han kommer bort til meg og hvisker «Han sitt der, han som stjal røyken, i blå jakke.» Jeg ser ut mot stoler og bord, der sitter det en kar iført en blå parkas.

Les også kommentaren: De ensommes jul

Les også debattinnlegget: Jeg og mutter'n (93) må vente sju timer på en lege. En lege som få har sett i dag


Unnskyld, kompis

Blåjakke sitter og stirrer ut mot gata, i det jeg sier «Unnskyld kompis, æ trur kanskje du glemt å betal for røyken i stad?» Han skvetter til og snur seg mot meg. Øynene beveger seg fort. Det er ingen tvil om at han er ruset på et eller annet. Han har begge røykpakkene i hånda, og ser på meg. Jeg smiler og sier «hadd du tenkt å betal for dem eller?» Blåjakke er mørk i huden, ikke snakker han veldig godt norsk heller.


Jeg tenker at dette går fint. Så lenge jeg holder meg på kompissiden. «Æ kan ikke la deg ta røykpakkene, men siden æ e snill», sier jeg og snapper røykpakkene ut av hånda hans, «skal du få med deg et par sigaretta hvis du e snill og går no. Så glemme vi bare det her, kompis.»

Blåjakke ser fortumlet ut. «Jeg trenger drikke, bror» sier han. «Okei, æ kan hent en kopp vann te dæ, hvis du vil?» Han svarer «Nei ikke vann, jeg trenger vodka» «Vodka?!, nei æ tru itj du treng nå vodka æ nei». Han ser på meg igjen. «Alt er stengt, får ikke kjøpt noen plass.»

Les også: Trondheim kommune bør på rehabilitering


Tung følelse i brystet

Jeg kjenner en tung følelse i brystet i det jeg ser desperasjonen i øynene hans. Som mange rusmisbrukere, ser han fortapt ut, ensom. Hva i alle dager har han vært igjennom for å nå dette punktet i sitt liv, tenker jeg. Uansett hvor mye han ruser seg, det fyller ikke hullet.

Jeg forklarer vennlig at vi ikke selger alkohol i kiosken, så det kan jeg ikke hjelpe til med. Blåjakke reiser seg og går etter en siste beskjed om å forlate butikken han nettopp stjal fra.

Ti minutter senere er han tilbake på stolen. Jeg sier igjen at han ikke får være her, men han får fem minutter på å komme seg i varmen. Akkurat i det jeg skal til å gi han en siste sjanse, reiser han seg opp. Jeg venter og ser om han har tenkt seg ut. Det har han nok ikke.

Adresseavisen mener: Underlig julehilsen fra Hofstad Helleland


Splitter naken

I løpet av tretti sekunder står han splitter naken i butikken. Jeg tenker «nope». På impuls tar jeg tak i moppen, men innser at det ikke er et verdig sverd. Jeg griper tak i en stekespade og en kniv, tar tak i telefonen og slår en, en, to.

Pulsen stiger betraktelig i det blåjakke snur seg mot meg. Før noen rekker å ta telefonen på andre siden av røret, ser han på meg med det samme redselsfulle blikket, og sier «jeg trenger hjelp, bror», før han vender ut av butikken og ut i Trondheims juletomme gater.

Politiet ble varslet og situasjonen ble tatt hånd om uten vanskeligheter, så vidt jeg vet.


Det er dette jeg mener med at julen ikke er det samme som før. Selv er jeg svært tilfreds, og har ikke mye å klage på, men det å se fortapte sjeler i sin egen hjemby, sliter dag inn og dag ut.

Denne situasjonen som varte i 30 minutter for meg, er livet til den andre siden av historien.



Hør stortingsrepresentantene Snorre Valen (SV) og Frank Jenssen (H) oppsummerer det politiske året 2016 sammen med Adresseavisens politiske redaktør, Tone Sofie Aglen, i denne spesialutgaven av «OmAdressert»

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Innleggsforfatteren: Brage Thobroe skriver om sin nattevakt i kiosken første juledag. 
        
            (Foto: Privat)

Innleggsforfatteren: Brage Thobroe skriver om sin nattevakt i kiosken første juledag.  Foto: Privat

På forsiden nå