Det er onsdag en høstdag i Trondheim. Jeg sitter på kontoret og ser på alle sakene vi i Pasient- og brukerombudet i Trøndelag har mottatt fra unge mennesker som har fått avslag på utredning i det psykiske helsevern. De har fått beskjed om at de må tilbake til fastlegen og få et tilbud i kommunen sin.
Pasientene er nemlig litt for friske for spesialisthelsetjenesten. Vilkåret for å få utredning for blant annet ADHD er «betydelig funksjonssvikt». Mange av disse pasientene er imidlertid for syke for tilbudene som finnes i kommunene. De faller dermed mellom to stoler og får ikke hjelp.
Vi må lage en skole som de unge mestrer og trives i
«Lisa» er en av disse som har mottatt avslag. Hun er 24 år og har store utfordringer med å greie hverdagen. Hun sliter med nattesøvn, har indre uro, greier ikke å holde avtaler, alt av saker/klær flyter i leiligheten og har skapt et kaos som hun ikke greier å ta tak i. Hun er deprimert og har perioder med panikkangst. Hun hadde også for mange år siden perioder med store utfordringer i hverdagen.
Hun har vært mye hos fastlegen sin som har forsøkt ulike lavterskeltilbud i kommunen. Psykolog har hun gitt opp, da det er lang ventetid på den ene som finnes i hennes kommune. Hun har den siste tiden blitt verre, og hun greier ikke å se lyst på fremtiden.
Det viste seg at i «Lisa» sin sak var noe av årsaken til avslaget en altfor dårlig henvisning. Vi bidro til å opplyse og veilede om hva som må følge med en slik henvisning etter prioriteringsveilederen slik at spesialisthelsetjenesten har all informasjon de trenger for å kunne prioritere riktig. «Lisa» er ikke en virkelig person, men historien ligner på veldig mange av sakene vi har på vårt bord.
Pasient- og brukerombudet i Trøndelag gikk også i et dialogmøte med spesialisthelsetjenesten for å melde vår bekymring på vegne av pasientgruppen. Vi har mange slike klagesaker. Vi vet at for mange er det ganske nytteløst av flere årsaker.
Det er ikke kapasitet til å ta inn alle disse pasientene. Det finnes ikke noe tilbud til dem i spesialisthelsetjenesten. Statsforvalteren overprøver svært sjeldent disse sakene. Tilbudet i kommunene er begrenset, og det varierer veldig hvilke tilbud de har.
Løsningen er ikke ny pulsklokke eller et pustekurs
Så hva skal man gjøre da? Skal man vente til man oppnår alvorlig funksjonssvikt, eller enda verre ting?
Vi lever i et av verdens rikeste og mest velfungerende land. Vi har et helsevesen som skal gi oss trygghet, behandling og omsorg når vi blir syke eller skadet. Likevel er det store kapasitetsutfordringer i psykisk helsevern.
Men hva skjer når «Lisa» og alle andre som får avslag ikke får hjelp? De blir ikke friskere, det kan vi med sikkerhet fastslå. De opplever at hjelpen ikke finnes når de trenger den mest. De opplever avvisning, ventetid, mangel på ressurser, kompetanse og empati.
Dette er dessverre en realitet for mange som lider av psykiske lidelser, kroniske sykdommer og rusproblemer i Norge i dag. Mennesker som ikke får den hjelpen de har krav på, behov for eller fortjener.
Hos Pasient- og brukerombudene i Norge har saker som omhandler psykisk helsevern økt hvert år de siste fem årene. Fra 1756 i 2019 til 2723 i 2023.
Dette er ikke bare et problem for de som rammes direkte, men også for deres familier, venner, kolleger og arbeidsgivere. Dette blir et samfunnsøkonomisk problem. Vi står i fare for å miste verdifulle ressurser, unge mennesker helt i starten på sitt liv.
Hvordan kan vi løse dette problemet? Hvordan kan vi sikre at alle får den hjelpen de trenger når de trenger den mest?
Det krever en bred debatt om hva vi ønsker å bruke penger på, en felles innsats, en langsiktig visjon og ikke minst politisk vilje til å prioritere psykisk helse og rus i både kommune, spesialisthelsetjenesten og i skolen.
Men det er ikke umulig. Nå er en nasjonal veileder, Psykisk helse- og rusarbeid for voksne, ute på høring og fredag 1. mars kommer ny nasjonal helse og samhandlingsplan.
Den skal leses og jeg er forsiktig optimist!