Det er nok mange flere enn meg som sliter med nattesøvnen for tiden. En ubehagelig følelse av avmakt og frykt sprer seg i meg.
Dessverre er det mange grunner til å bli både engstelig og urolig for tiden. Det er lett å føle at vi er små mennesker i en stor verden som er mer ustabil og farlig enn på lenge. Jeg kan kjenne meg liten og maktesløs når jeg hører nyheter om ubegripelige ting som skjer. Om maktmenn som får drive på som de lyster, mens verden står og ser på galskapen. Jeg kjenner også på dårlig samvittighet, her jeg sitter her i mitt trygge hjørne av verden.
I natt var en slik natt. Jeg lå og vred meg i sengen, bilder oppsto i hjernen. Som det ofte er på natten, så kvernet tankene i hodet.
Det slo imot meg hvor mye som er paradoksalt og absurd for tiden. Det er kjent fra tidligere kriser og store omveltninger i samfunnet, at mennesker søker enkle, og gjerne banale og rare løsninger, når verden rundt dem raser. Vi kan se for oss hvordan overdreven livsførsel angivelig foregikk da Romerriket sto ved randen av kollaps, og det var vel lignende tendenser da «The roaring Twenties» sto for fall, for å nevne noe.
Jeg har opplevd at et sivilisert samfunn kollapser
I en verden som brenner, og som lider av åndenød,
er det stadig flere som tilbyr oss kurs om utbrenthet,
og som skal lære oss å puste riktig.
Disse ordene kom til meg da jeg lå lys våken i nattemørket i natt. Jeg har sett det en stund nå på sosiale medier. Kontoer som er fylt med tips og råd om hvordan vi skal puste riktig, finne indre ro, og få en roligere hvilepuls. Det har nok mange godt av, men det er noe med mengden og trykket fra de mange selvhjelpsekspertene. De som gir råd om økt indre ro og balanse, som får meg til å se dette i sammenheng med verden utenfor. Verden brenner, og mye har blitt mye mer usikkert og uforutsigbart. Da må vi finne måter å takle vår egen indre uro på, når det er så lite vi kan gjøre med de eksterne faktorene. Den økende trenden med kosmetiske inngrep og fiksing av utseende, og opptatthet av ytre skjønnhet, kan nok også sees i denne sammenhengen.
Men jeg er redd denne selvhjelpstrenden og fokus på ytre verdier, er en del av en individualiseringstendens. En del av en samfunnstrend vi har sett over tid. Og jeg tror ikke den er bra for oss. Særlig ikke nå når vi lever i en tid hvor vi virkelig er nødt til å stå sammen. Vi må tenke fellesskap, og et «vi» mer enn «meg». Det er også godt for oss som enkeltmennesker å leve for mer enn vår egen selvpresentasjon og egenutvikling. Å kjenne at man betyr noe for andre, å dyrke fellesskap, og å rette blikket mer utover, vet vi at gir en økt mening og livskvalitet for mange.
Russlands fremtid ser mørk ut – finnes det håp?
Jeg syns det er interessant å spørre seg om noe av dette kan sees i sammenheng med de dystre tallene vi har sett i forhold til folks opplevde psykiske helse, ikke minst når det gjelder ungdommene våre. Det kan bli en for stor byrde å høre at man har alle muligheter, at man skal velge det som er riktig for seg, og at man skal kjenne etter, stadig vekk.
Jeg tror ikke vi som enkeltmennesker skal kjenne på dårlig samvittighet fordi vi ikke går i tog, eller protesterer høylytt mot all uretten vi ser rundt oss. Men jeg tror heller ikke løsningen er å melde oss på enda et pustekurs, kjøpe oss nok en pulsklokke eller lese Instagram opp og ned om hvordan finne vår indre ro. Jeg tror det er sunnere og bedre for oss å løfte blikket litt og rette energien mer utover. Om så bare litt mer rundt oss der vi er, i hverdagene våre.
Jeg tror det er mer fellesskap vi enkeltmennesker trenger nå.
Vi vil gjerne høre dine tanker om tida vi står i. Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!