Det startet klokka 7:05 torsdag 24. februar 2022 med at moren min ringte og ba meg sjekke nyhetene før jeg dro på kontoret. En fullskala invasjon var i gang. Når jeg ser tilbake, tenker jeg at vi i Zaporizhzhia, min fødeby, var heldige som ikke ble vekket av eksplosjoner og missilangrep, slik mine venner i Kyiv og Kharkiv ble, men av telefonoppringninger fra bekymrede venner og familiemedlemmer.
Jeg dro til kontoret for å hente PC-en og noen dokumenter, planla å kanskje kunne jobbe litt hjemmefra. Samtidig håpet jeg å finne ut hva som egentlig skjedde i byen.
Adresseavisen inviterer til panelsamtale om Ukraina-krigen onsdag 15.2: Hva kan vi vente oss nå? Les mer her.
Da jeg var på kontoret, fikk jeg en telefon fra venninna mi Julia i Trondheim. Hun inviterte meg til å komme til Trondheim og bo med henne, og godtok ingen unnskyldninger. Utendørs så hverdagslivet hjemme fortsatt normalt ut, det eneste som indikerte at noe var galt var de lange køene foran apotekene og minibankene. Etter to døgn med heftig overtalelse bestemte jeg meg for å stanse arbeidet i selskapet mitt, og prosjektet jeg jobbet med ble satt på vent på ubestemt tid. Det føltes som om det ikke var noe å ta seg til. På invasjonens tredje dag satte jeg kursen mot Trondheim.
I fem måneder bodde jeg hos Julia og kjæresten hennes Alex. Våren var fylt med angst, venting og frykt for familie og venner i Ukraina. Jeg måtte gjennom byråkratiske prosedyrer, registrere meg hos politiet, få innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse og få avgjørelsen om bosetting i kommunen. Jeg måtte finne ut hvordan jeg fikk åpnet en bankkonto (det gikk ikke på første forsøk) og finne et sted å bo.
Aleksandra, Ekaterina og Nikita i Trondheim for å motta fredspris: – Vi vil forandre Russland
Det var frustrerende hvor sakte noen av prosessene gikk, og hvor forvirrende det kan oppleves når du som voksen føler deg hjelpeløs og ikke har full kontroll over ditt eget liv. Men det var et sjokk for alle involverte parter, ingen var forberedt på situasjonen, ingen visste at invasjonen og opptrappingen av krigen ville skje på denne måten. Og Trondheim kommune håndterte situasjonen på best mulig måte: ved å strekke ut en hånd til ukrainske flyktninger, forklare framgangsmåten videre, svare på våre endeløse spørsmål, organisere møter for å diskutere våre behov og så forsøke å løse dem. Det er en enormt stor og tidkrevende jobb.
Jordskjelvet i Tyrkia: – Jeg følte meg helt maktesløs! Hverdagen ga plutselig ingen mening
For meg forandret alt seg etter sommeren: Jeg flyttet inn i en leilighet, startet på norskkurs og meldte meg på flere NTNU-kurs. Det føles litt surrealistisk å være student igjen, men samtidig er det spennende. Nå ser jeg fram til å søke jobber, og har bestemt meg for å tenke i et langtidsperspektiv: Jeg må få en tilleggsutdanning fra et norsk universitet, bedre språkkunnskapene mine og se etter jobb. Grunnen til det er at ingen helt sikkert vet når og hvordan denne krigen vil ta slutt, og om vi vil ha noe å returnere til. Vi har alle lært oss å måtte takle at uttrykket «the fog of war», krigståka, ikke bare er tomme ord. Det er virkelig tåkete. Og vi har måttet innse at dette trolig vil bli en langvarig krig, der resultatet trolig blir bestemt på slagmarken. Da er det bedre å tenke realistisk om den.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Teksten er oversatt fra engelsk.