Det skrives mye negativt om NAV og noe er sikkert fortjent, jeg skulle likevel ønske et mer balansert ordskifte.

500 ungdommer ut i jobb. Det var tallet jeg nådde i oktober etter åtte og et halvt år i NAV som ungdomsveileder. Tallet er kanskje ikke svimlende høyt etter åtte og et halvt år, men bak disse tallene så er det enkeltindivider med sin livshistorie. Det eneste kjennetegnet er at ingen hadde en historie som rommet en strak linje fra 1. klasse til fullført utdanning med autorisasjon i hånden.

Det første jeg møter er skammen. Ikke det at ungdommen sitter der og sier, «jeg skammer meg». Men all adferd rommer skam. Ifølge Nathanson har skammen fire adferdsretninger. Selvangrep, angrep mot andre, unnvikelse eller tilbaketrekning. I unnvikelsen finner vi rusen, i selvangrep finner vi spiseforstyrrelsen, i angrep mot andre finner vi kriminaliteten og volden og i tilbaketrekning finner vi den ungdommen som vegrer seg fra å gå på skolen. Blant annet.

Dette rommer ungdommene bak tallene.

Tove Sommerschild, Markedsrådgiver og ungdomsveileder hos NAV Skaun. Foto: Marte Wormdal

Har skammen fått dyrket seg selv lenge nok, så gir det seg ofte seg utslag i psykisk sykdom, rusproblemer, kriminalitet, utbrenthet og sjeldent opererer det ene alene. Det å slippe inn og bygge relasjon tar tid, og det er først når relasjonen er trygg og god at den muren ungdommen har bygd opp rundt seg selv begynner å krakelere.

Da kommer sårbarheten.

Det er her vår kompetanse er så innmari viktig. For vi må tåle. Vi må stå fjellstøtt i møte med sårbarheten. Så må vi koordinere og jobbe parallelt med behandlere, få på plass privatøkonomien, bolig og skape trygghet i det såre. For her kommer det. Mobbingen, overgrepene, ensomhetet, følelsen av å ikke bety noe som helst i en verden som på sosiale medier er så himla vellykket. Tro meg, du er ikke høy i hatten når du sover på en lånt sofa, eller i en trappeoppgang, du eier ingenting mer enn det du står og går i. Utdanningen som det snakkes så mye om i dag, ramla du av i 5. trinn. Så skal vi søke jobb.

Det er først når relasjonen er god nok at endringsprosessen kan starte. Det sier seg selv, det tar tid. Nødvendig tid.

Vi må bygge mestring i små steg, dag for dag. Når jeg spør, hva ønsker du å gjøre? «Vet ikke». Hvilke interesser har du, «Vet ikke». Når opplevde du sist glede eller begeistring over noe du gjorde? «Husker ikke». Vi må da kartlegge. Interesser, egenskaper, personlige preferanser, drive med karriereveiledning, besøke ulike bedrifter, og ikke minst se på alt av muligheter som arbeidslivet rommer. Vi bygger friskhetstegn, dag for dag.

Så finner vi den rette arbeidsgiveren, og når den kjemien mellom arbeidsgiver og ungdom er riktig. Da skjer magien. Her igjen bruker vi vår kompetanse, for NAV har et hav av tiltak og muligheter for å trygge overgangen over i jobb. Også for arbeidsgiveren. Så er vi tilgjengelige, ikke bare den første uken. Men gjerne seks måneder etter oppstart. Først da vet vi om dette er en varig endring.

500 ungdommer ut i jobb. For noen er det bare et tall. For den ene er det hele livet. Dette er også NAV, i et mer balansert ordskifte.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!