Maria Vik Sykepleier og styremedlem i Strinda Rødt
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

I 1972 investerte Trondheim kommune 10 000 kroner i en boligstiftelse. På denne tiden var det gode grunner til å etablere boligstiftelser fordi dette ga kommunen indirekte kontroll samt statstilskudd og lån i Husbanken. Stiftelsesformen ga med andre ord insentiver for kommunen.

Siden den gang har Boligstiftelsen i Trondheim opparbeidet seg en boligmasse på nærmere 900 leiligheter, som blant annet leies ut til allmenne boligformål til en langt lavere husleie enn på det ordinære leiemarkedet. Leien kan holdes lav på grunn av organisasjonsformen, som ikke gir mulighet til å hente ut overskudd. Leieinntektene tilbakeføres til stiftelsen og brukes til forvaltning, drift og vedlikehold av boligmassen, samt til utvikling av nye boligprosjekt. Med to ansatte driftes stiftelsen til daglig kun etter formålet; å skaffe boliger til de som har vanskeligheter med å komme inn på det ordinære boligmarkedet i Trondheim. Boformen er unik i Trondheim, da den kan sikre deg en lang leiekontrakt og mulighet til medvirkning og beboerdemokrati, altså et hjem – ikke bare en midlertidig bolig.

Nå trues Boligstiftelsen i Trondheim av nedleggelse. En lovendring, initiert av Solberg–regjeringen, kan gi kommunen mulighet til å avvikle boligstiftelsen og overta verdiene. Med et pennestrøk kan altså hjemmene til unge, eneforsørgende, eldre, barnefamilier, mennesker med nedsatt arbeidsevne, flyktninger m.fl. bli overdratt til kommunen, uten at kommunen på noen måte forplikter seg til å videreføre vilkårene. Dårlig kommuneøkonomi kan altså bøtes på ved å inndra folks hjem. Dette til tross for at byen skriker etter sosiale, bærekraftige boligløsninger og trygge nabolag.

Stadig flere står uten inngangsbillett til eierlinja som Norge i dag kjører. Kostbare leieforhold, gjerne definert av useriøse utleiere, blir derfor løsningen for stadig flere. Behovet for ikke-kommersielle boliger, gjerne i form av boliger som ligger mellom det kommersielle markedet og de kommunale tilbudene, vil trolig også øke i tiden fremover. Å oppheve Boligstiftelsen i Trondheim, som allerede er et godt etablert eksempel på nettopp slike løsninger, virker derfor å være en kortsiktig og lite veloverveid løsning.

I et folkehelseperspektiv burde forutsigbare, trygge og rimelig boforhold være et satsingsområde for Trondheim kommune i tiden fremover. Dersom kommunen skal kunne tilby allerede lovpålagte helsetjenester, må det satses på strukturelle tiltak for å utjevne sosial ulikhet i helse. I rapporten som Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og NTNU nylig lanserte, ble både «social housing» og «housing affordability» trukket frem som anbefalte tiltak. Å oppheve Boligstiftelsen, og gjennom dette utsette allerede sårbare grupper for urimelig stress, vil derfor kunne sammenlignes med å pisse i buksa for å holde varmen.

Fremtidens muligheter ligger i å satse på innbyggerne fremfor utbyggerne. Dette gjøres ved å opprettholde og videreutvikle ikke-kommersielle boliger til leie og eie, og ved å la Boligstiftelsen i Trondheim bestå. På denne måten kan vi få etablert en allmennboligsektor i Trondheim og gjøre byen attraktiv for folk flest. Saken behandles i bystyret medio juni.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her.