Irans angrep mot Israel har satt et allerede høyspent Midtøsten i full alarmberedskap. Hva skjer nå?
Helgens dramatiske angrep fra Iran mot Israel var et direkte svar på Israels forutgående bombing av den iranske ambassaden i Syria. Frykten er at eskaleringsspiralen skal komme helt ut av kontroll, og at en regional storkrig blir resultatet.
Flere av Israels nære støttespillere har karakterisert Irans angrep som en israelsk seier. Denne konklusjonen bygger på at nesten alle de vel 300 missilene og dronene ble skutt ned av Israels eminente luftvern.
Men den bygger også, og ikke minst, på et ønske om å dempe Israels insentiver til å svare på angrepet med samme mynt.
Kriser eskalerer gjerne til full krig, ved at et gjensidig behov for avskrekking gjennom angrepshandlinger i stedet resulterer i en eskaleringsspiral som vanskelig kan kontrolleres.
Defensive intensjoner fører til offensive handlinger – det vi gjerne betegner som «sikkerhetsdilemmaet» i internasjonal politikk.
Men helgens gravalvorlige lysshow over Israel kan like gjerne også anses som en iransk seier. Iran har hittil, på veloverveid vis, kalibrert sine krigshandlinger.
Formålet har vært å vise styrke og derigjennom avskrekke Israel (og USA), men uten at handlingene har vært dramatiske nok til å fremprovosere et enda mer dramatisk motsvar.
De uuttalte spillereglene i konflikten mellom Israel og Iran definerer nemlig mer eller mindre tydelige grenser – eller røde linjer – for hvor langt partene kan gå.
Grensene ble forskjøvet av Israel gjennom ambassadeangrepet. Og grensene ble ytterligere, og på enda mer dramatisk vis, forskjøvet av Iran i helgen.
Likevel tyder fremdeles svært lite på at Iran ønsker å eskalere konflikten. Slik sett, og kanskje noe paradoksalt, er man nok i Teheran godt fornøyd med at det israelske luftvernet fungerte som det gjorde.
Angrepet kan dermed også tolkes som et nær perfekt kalibrert sådan: et angrep som gjenetablerer avskrekkingen uten at det gjør et lignende israelsk angrep uunngåelig.
Heller ikke supermakten USA ønsker at denne årelange lavnivåkrigen, eller «skyggekrigen», mellom Israel og Iran skal eskalere, vel vitende om at landet nokså automatisk vil bli en sentral aktør i en eventuell regional storkrig.
USA sender derfor i disse dager tydelige(!) signaler om at de både forventer at Israel avstår fra å svare på Irans angrep, og at de kommer til å gi Israel nær ubetinget støtte i ethvert krigsscenario.
Men Israel har konsekvent gjennom hele sin 76 år gamle historie som selvstendig stat, tatt avgjørelser på basis av hva som formentlig tjener Israels egne sikkerhetsinteresser. Landet handler altså, om det må, på egen hånd og alltid ut fra egne initiativer og vurderinger.
Dette betyr ikke nødvendigvis at svaret på Irans angrep vil innebære et massivt angrep mot iransk territorium. Muligens vil svaret heller bli nokså kraftige angrep på iranske interesser andre steder i regionen.
Dette vil for så vidt være i tråd med konfliktens veletablerte «spilleregler». I beste fall vil det føre til at skyggekrigen fortsetter ufortrødent.
I Israels politiske og militære kretser er det langt fra full enighet om hva man skal gjøre med problemet Iran. Mange, sannsynligvis langt de fleste, anerkjenner at en storkrig vil innebære en enorm risiko for Israel selv og for dets befolkning.
Det er dette synspunktet som til nå, og over mange år, har avskrekket Israel fra å ta et mer direkte oppgjør med Iran. Samtidig mener flere i landet at nettopp den utbredte vissheten om Israels relative risikovegring har åpnet opp et mulighetsrom for Iran.
Denne helgens angrep ville ikke ha skjedd, ifølge denne oppfatningen, dersom Israel hadde opptrådt mer risikovillig på et langt tidligere stadium.
Gaza: Resultatet kan bli en storkrig
Konflikten er et dilemma for alle vestlige demokratier
Det er nettopp slike resonnementer og mekanismer som fører til at uønskede eller utilsiktede kriger oppstår. Et tilleggsproblem er at det også finnes krefter i Israel som faktisk ønsker et militært oppgjør med Iran, til tross for risikoen.
Delvis kan dette begrunnes med at Israel, med supermakten USA i ryggen, er en militær stormakt på et helt annet nivå enn Iran. (Og dertil kommer at Israels statsministers Benjamin Netanyahus politiske overlevelse ser ut til å fordre fortsatt krigføring.)
Mer grunnleggende er det faktum at Iran, og ikke Hamas eller palestinerne, representerer det suverent største sikkerhetsproblemet for Israel. Iran har over mange år bygget opp en militær kapasitet som er skreddersydd for såkalt «asymmetrisk» krigføring mot mektigere fiender.
En liten smakebit på dette fikk vi i helgen.
Et annet velkjent eksempel er Irans innflytelse, og til dels kontroll over ulike væpnede grupper i regionen – i Irak, Jemen, Syria, Gaza og ikke minst i Libanon.
Et tredje eksempel er Irans atomprogram. Kort fortalt har Iran oppnådd kapasitet til å kunne utvikle operative atomvåpen ganske raskt dersom regimet i Teheran skulle velge å ta en slik beslutning.
Det er i en slik utvidet kontekst dagens uhyre spente situasjon i Midtøsten bør forstås.
Israels nådeløse bombardement av en hjelpeløs befolkning i Gaza risikerer å bli et halvveis glemt sidespor i en konflikt som for de større regionale og globale stormaktene bare i beskjeden grad dreier seg om det palestinske spørsmålet. Og selv om ingen (eller i alle fall langt de færreste) ønsker en regional storkrig, kan nettopp en regional storkrig bli det vi til slutt får.
Del dine meninger med oss! Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!