Jo Jakobsen Professor, NTNU, Institutt for sosiologi og statsvitenskap

Med en bakkeinvasjon vil krigens lidelser øke flere hakk. Det samme vil eskaleringspotensialet.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Israels brutale bombardement av Gaza fortsetter ufortrødent, med USAs uttrykkelige velsignelse. En bakkeinvasjon er neste steg. Når den kommer, vil krigens intensitet og lidelser øke flere hakk. Det samme vil eskaleringspotensialet. Sluttresultatet kan bli en regional storkrig.

Selve krigens begynnelse var delvis et resultat av et storpolitisk regionalt spill. Hamas’ ekstreme terrorangrep var et ikke ulogisk svar på dette spillet. Nyere historie har beveget seg markant i israelsk retning. Én etter én har tidligere fiender blitt pasifisert; de har gitt opp kampen mot den jødiske staten. Israels okkupasjon av palestinske områder, og den tilhørende apartheidlignende politikken, har gradvis sunket på prioriteringslisten til regionale og globale stormakter. Kronen på verket skulle bli normaliseringsavtalen mellom Saudi-Arabia og Israel. Men Hamas kom denne avtalen i forkjøpet.

Israels eneste gjenværende statlige fiende av betydning er Iran. Landet har et langt fremskredent atomprogram. Viktigere for dagens situasjon er at Iran gradvis har styrket sin militære og politiske innflytelse i Midtøsten.

Myndighetene i Teheran støtter en rekke regionale væpnede grupper med politisk makt, og båndene til regimet i Syria er også tette. Alle disse grupperingene og regimene har sine egne, lokale mål. Men de fungerer også alle, om enn i varierende grad, som Irans forlengede regionale arm. Kampen mot Israel er et sentralt element i Irans utenrikspolitikk, og bidrar tungt til regimets legitimitet og – formodentlig – overlevelse.

I utgangspunktet ønsker likevel ingen av de aller viktigste aktørene en regional storkrig. Det som nå foregår parallelt med bombardementet av Gaza, er derfor et avskrekkingsspill med en ekstremt høy innsats. Iran, Hizbollah og andre grupper tilhørende den Teheran-ledede «motstandsaksen» søker å avskrekke Israel fra å invadere og gjenokkupere Gaza.

Israel og USA signaliserer til Iran og dets allierte at enhver betydelig innblanding i konflikten vil bli møtt med et tungt militært motsvar. Begge sider opptrer foreløpig relativt forsiktig. Handlingene og signalene er kalkulerte og kalibrerte: Partene søker å fremvise styrke, men samtidig uten å gå så langt at storkrigen blir et faktum.

Hizbollah angriper Israel fra nord, men angrepene er ikke massive. Det er heller ikke Israels svar. Amerikanske militærbaser i Irak og Syria angripes av motstandsaksen, og droner og raketter rettes mot Israel fra Syria og Jemen. Men også disse angrepene er kalkulerte og kalibrerte. USA vegrer seg foreløpig mot å gjengjelde angrepene, men øker samtidig sin regionale militære tilstedeværelse. Utenfor Gaza pågår nå en lavnivåkrig eller «skyggekrig».

Så hvordan kan en slik krig eskalere når ingen av aktørene egentlig vil at den skal eskalere? Fire løst sammenvevde mekanismer eller drivkrefter er av særskilt betydning.

For det første har Israel et vedvarende behov for å ta et kraftigere oppgjør med Iran. Riktignok varierer risikoviljen innad i det militære og politiske lederskapet, og en større krig med Iran krever også aktiv amerikansk støtte og deltagelse. Men enigheten er større hva gjelder spørsmålet om Iran utgjør en svært alvorlig – og endog en eksistensiell – trussel.

Den andre mulige veien til en regional storkrig går gjennom Israels overmot eller hybris. Hamas’ angrep avslørte nettopp dette hovmodet. Etter mange år med diplomatiske triumfer og en stadig økende de facto aksept for okkupasjonens permanens, ble israelske ledere styrket i troen på at det palestinske spørsmålet greit kunne håndteres, og at det ikke trengte noen videre «løsning».

Dette hovmodet sto til slutt for fall, men et annet har overtatt: Israels reaksjon på angrepet til Hamas er historisk brutalt. En bakkeinvasjon vil bli enda mer brutal. Og en gjenokkupasjon av Gaza vil toppe dette igjen. Mye ligger nå til rette for at Israel går for langt i sitt militære svar. Krigen i Gaza kan vise seg å bli en hengemyr for Israel som også mangedobler motstanden mot okkupasjonen både i de okkuperte områdene og i den videre regionen.

For det tredje: En langvarig krig i Gaza vil stille Irans og motstandsaksens troverdighet på prøve. Dersom Teherans regionale innflytelse, og Hizbollahs militære styrke, ikke skal brukes for å støtte Hamas og palestinerne i en slik dramatisk og altavgjørende, eksistensiell situasjon, hva er da egentlig selve poenget med denne innflytelsen og styrken? Hva er Teherans og Hizbollahs eksistensberettigelse?

Denne balansegangen mellom å opprettholde troverdighet samtidig som man unngår en større krig er, og vil forbli, særdeles vrien. Samtidig er troverdighetsdimensjonen høyst gjeldende også for Israel og USA, som vil finne det vanskelig ikke å svare på større angrep fra Iran eller dets allierte.

Nært knyttet til dette er en fjerde, mer generelt virkende mekanisme: risikoen for feilkalkulering. Som sagt opptrer hovedaktørene i dette regionale avskrekkingsspillet så langt nokså kalkulerende. Men å estimere intensjoner og militære kapabiliteter og såkalte røde linjer som ikke må krysses, er i krigens tåke alt annet enn lett.

En langvarig invasjon og okkupasjon av Gaza vil øke sannsynligheten for at én eller flere av aktørene går for langt – som i sin tur vil kreve et svar, som i sin tur må svares på, osv. På denne måten kan den eskaleringen som få eller ingen egentlig ønsker, fort bli et faktum.