Daniel Johansen Spaltist i Adresseavisen

Under en brutal krig mellom to parter i et annet land er det flertallets plikt å ta særlige hensyn til de minoritetene som indirekte rammes av konflikten. Uavhengig av hvor uenige de måtte være.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Mens grusomme bilder og nyhetsmeldinger tikker inn fra det sørlige Israel og Gazastripen, spør mange seg: Hva kan jeg gjøre? Det er ikke alle forunt å reise inn i en krigssone som hjelpearbeider. Demonstrasjoner og solidaritetsmarkeringer kan gi utløp for egen frustrasjon, men flytter få steiner for de menneskene som rammes. Realiteten er at de fleste av oss kan gjøre fint lite fra eller til. Annet enn å ta vare på hverandre og sørge for at det hatet og brutaliteten som utspiller seg både i Israel og Palestina ikke sprer seg til vårt eget land.

I Norge bor det om lag 2000 jøder og 3800 palestinere som alle er borgere av vårt land, og er våre naboer, kolleger og venner. De fleste har kommet hit som flyktninger eller er etterkommere av mennesker på flukt. Ingen av dem har skyld i, eller skal stilles til ansvar for det som utspiller seg i Midtøsten, men for mange er det som foregår nå mer personlig enn det er for majoritetsbefolkningen. Flere medborgere fra begge minoriteter har slektninger eller venner som er rammet av både terror og krigshandlinger.

Nøytralitet krever en distanse til den saken det gjelder eller hendelsene som utspiller seg. Dette er ikke noe vi skal forvente av minoriteter som har en annen nærhet til visse konflikter enn oss selv. Både norske jøder og palestinere opplever å bli dratt ufrivillig inn i konflikten mellom Israel og Palestina så fort den blusser opp. De blir stilt til veggs hver gang et terroranslag gjennomføres, eller et missil slår ned i et sivilt nabolag. I stedet for at flertallet nærmer seg dem forsiktig, vel vitende om at de har en annen nærhet til konflikten enn majoritetsbefolkningen, tvinges de altfor ofte ut av rollen som venn, kollega eller nabo, og må står til ansvar for handlingene til «sitt folk» på et helt annet kontinent enn de bor i. På toppen av de bekymringer konflikten gir dem, påføres de en helt hjerteløs grad av utenforskap av det norske offentlige ordskiftet.

Det finnes ingen absolutt konsensus i dette landet om konflikten mellom Israel og Palestina. Fra den ytterste venstresiden til motsatt ende av den politiske skalaen finner man ofte et motstridende syn på hvem av partene som har rett. Denne uenigheten tåler vi godt så lenge den foregår blant «gode nordmenn». Dermot forventes det altfor ofte at norske jøder og palestinere må harmonere sitt syn med den siden av norsk offentlighet de befinner seg i. Aller mest fordi de er jøder eller palestinere, og til tross for at de har bidratt like lite til nyhetsbildet fra Midtøsten som de som stiller dem til veggs.

De fleste norske jøder er motstandere av Israels hardhendte politikk mot palestinerne, og de fleste norske palestinere tar avstand fra terror mot sivile israelere. Samtidig har folk fra begge minoriteter personlige og historiske erfaringer som ofte setter dem i en umulig situasjon i møte med det norske ordskiftet. Det å avkreve av en norsk palestiner at han må bekrefte Israels rett til å eksistere som jødisk stat, eller tvinge en norsk jøde til å erkjenne at ideen om et jødisk nasjonalhjem er rasistisk, er klassiske eksempler på en form for meningsdisiplinering av minoriteter som er blindet for forståelse av både jødisk og palestinsk erfaring. Det minner om det gjentakende forsøket på å tvinge samer til å være enige i at landbasert vindkraft i reinbeiter er en nødvendig del av det grønne skiftet.

Alle norske jøder har en forelder eller besteforelder som opplevde at det norske passet ikke ga dem beskyttelse i eget land. Da Holocaust rammet våre jøder, var ikke dette en ny opplevelse, men en fortsettelse av forfølgelser som dette folket hadde gjennomlevd i Europa i to tusen år. Det å aldri være trygg for at din tilhørighet i et land plutselig kan bli snudd på hodet, er både en gammel og ny jødisk erfaring. Det lever fortsatt Holocaust-overlevende i Trondheim. De som mistenkeliggjør norske jøder for å ønske at det skal finnes et trygt sted de kan rømme til dersom verden vender seg mot dem igjen, er blinde for både jødenes historie og det forhold at antisemittismen blomstrer i vår tid. Dette gjør ikke norske jøder mindre norske, men handler om en historisk erfaring de som minoritet har, og som majoriteten mangler.

Norske palestineres nære historie handler på sin side om å få grunnen revet bort under beina på dem av Vesten som en botsøvelse for 2000 år med jødeforfølgelser og Holocaust. Man kan ikke kreve av noen at de har et balansert eller nøytralt forhold til at de selv eller deres foreldre ble fordrevet fra sine hjem av andre. Ei heller at europeerne mente at det var rett og rimelig at palestinerne måtte betale prisen for Europas historiske forbrytelser mot det jødiske folk. De har all grunn til å være rasende over det som har skjedd med deres slektninger siden 1948 og som nå utspiller seg på Gazastripen. Ganske enkelt fordi de har blitt utsatt for en vanvittig urettferdighet, uten at noen parter er i nærheten av å finne en annen løsning for dem enn et liv som flyktninger.

I likhet med samer, kvener og romanifolk er våre jøder og palestinere norske borgere med en helt annen historisk arv og erfaring enn flertallet. Dette må vi forstå og ha rom for dersom vi skal fungere som samfunn. I skrivende stund er mange av dem redde for sin egen families sikkerhet, og for venner og slektninger i krigssonen. Bruk derfor mer energi på å forstå dem og ta hensyn til dette, enn å prøve å disiplinere dem med dine egne meninger.