Vesten skapte palestinernes ørkenvandring. Det minste vi kan gjøre er å tilby en fremtid til de som vil ut av det helvete vi har skapt.

I skrivende stund er nyhetsmeldingene fra Israel og Gazastripen kaotiske og grusomme. Opp mot 1000 sivile israelere, inkludert barn og eldre, ble massakrert av Hamas-militser forrige helg, med en grad av bestialitet som vi ikke har sett siden IS sine herjinger i Syria og Irak. Gjengjeldelsen fra et skadeskutt Israel er i gang, og fører på samme vis til ubeskrivelige sivile lidelser over hele Gazastripen. Dødstallene i Gaza passerte ifølge palestinske helsemyndigheter 2200 lørdag, flere hundre av dem er barn. «Dette er bare begynnelsen» sier Israels statsminister.

Fristen som det israelske forsvaret (IDF) satte for evakuering av nordre del av Gaza, utsettes stadig, men alle vet at stormen kommer snart. Trengt mellom en hevngjerrig israelsk våpenmakt som beordrer folk å flykte, og et Hamas som beordrer folk til å bli, sitter en sivilbefolkning som allerede er stuet sammen som sild i tønne. Gazastripen er verdens største palestinske flyktningleir. De fleste innbyggerne rømte dit da staten Israel ble opprettet i 1948. Området er i areal mindre enn Trondheim kommune, men uten et omland til å forsyne dem med livsnødvendige varer. Her bor over to millioner mennesker som ingen makt i verden har en plan for å berge livene til. De er under full blokade og er avskåret fra strøm og vann.

Kontreadmiral Daniel Hadari fra IDF uttalte til pressen på lørdag at enhver palestiner i Gaza som nærmer seg grensegjerdet mot Israel, vil dø. Den eneste sannsynlige veien ut av Gazastripen er over grenseovergangen i Rafah mot Egypt, men torsdag kveld uttalte Egypts president Abdel Fattah al-Sisi at de ikke kommer til å åpne grensen, og at palestinerne må «holde seg standhaftige i sitt eget land». Hele verden ser egentlig ut til å forvente det samme av disse menneskene, for enn så lenge har ingen sagt at de åpner grensene sine for Gazas sivile. Men hva med de som vil leve? Som heller vil berge sine barn enn å være «standhaftige» og vente på det siste store Armageddon? Hvem er deres hjelpere? Det er helt hjerterått.

Tusenvis av innbyggere i Ghaza by forsøkte i helgen å ta seg sørover på Gazastripen, men de kommer ikke langt. Alle grenseoverganger er stengt. Foto: Hatem Moussa, AP/NTB

Det å være låst i en krigssone uten noe sted å flykte har blitt en del av den palestinske identiteten. Millioner av ukrainere har flyktet fra krigen i sitt hjemland de siste to årene. For noen uker siden ble mer enn 100 000 armenere i Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan fordrevet fra områder de har bebodd siden antikken. Uten at man skal underdrive alvoret og folkerettsbruddene knyttet til disse to krigene, må det nevnes at ukrainere og armenere kan finne trygghet i andre deler av Ukraina, i Armenia, eller i andre land. Befolkningen i Gaza er derimot fanget i krigssonen. De har ikke et land å flykte til og er heller ikke ønsket av landene rundt.

Palestinerne har i generasjoner levd i midlertidighet i påvente av løsninger som ingen lenger tror på, men som fortsatt formidles til dem som offisielle planer. Tostatsløsningen er det mest illustrative eksemplet på dette. Oldebarn av palestinere som flyktet til leire i Libanon i 1948, bor fortsatt i de samme leirene, og bærer nøkler rundt halsen til sine oldeforeldres hus i dagens Israel. Eiendommer som verdenssamfunnet sier de har en moralsk rett til å vende tilbake til, men som alle vet at de aldri får se. De falske lovnadene om å kunne vende tilbake til et hjemland de fleste av dagens flyktninger aldri har sett er dette folkets galgeknute.

Etter Hamas’ massakrer er drømmen om et Israel som kan gi statsborgerskap også til de som bor i de okkuperte områdene, fjernere enn noen gang. For flyktningene på Gazastripen er framtidsutsiktene ikke-eksisterende. Den israelske gjengjeldelsen etter Hamas’ massakrer vil med stor sikkerhet gjøre Gazastripen fullstendig ulevelig.

Israel har både rett til å eksistere og sikre sin befolkning mot slike grusomheter som utspilte seg forrige helg. Samtidig vil ikke denne staten kunne leve opp til sin intensjon om å være et trygt land for jøder før palestinerne også utenfor deres anerkjente grenser får forutsigbarhet for liv, eiendom og framtid. Skjebnen til israelere og palestinere er uløselig forbundet, og kan ikke sikres av verken fosforbomber eller den snarlige bykrigen i Gazas trange smug og gater.

Da den siste britiske generalguvernør av Palestina forlot Jerusalem i 1948, ble han spurt om hvem han ville overlate nøklene til den hellige byen til. Hans svar speiler det som har vært den vestlige holdningen til konflikten i all tid etter: «Jeg legger den under dørmatten, og etterlater den til den av de stridende parter som vinner.»

Innbyggere i Gaza by tok i bruk eselkjerrer i et forsøk på komme seg sørover på Gazastripen fredag. Foto: Hatem Moussa, AP/NTB

Det var Europa som påførte jøder så store lidelser at de trengte et eget land for sin egen sikkerhets skyld. Med dette ga man en rettmessig oppreisning til ett nødlidende folk, mens man rev grunnen under beina til et annet, nemlig palestinerne. Siden har vi sagt at begge parter har rett, til tross for at en side vant med vår hjelp, og en annen tapte. Den eviglange humanitære krisen i området ble skapt av oss, for å bøte på en urett begått av oss. Vesten skylder derfor palestinerne mye mer enn vi i dag tilbyr dem av utsikter til et verdig liv og en fremtid.

La oss derfor åpne grensene til våre rike vestlige land. Så umusikalsk som dette kan høres ut i en postkolonial virkelighet, er det faktisk ingen andre som tilbyr palestinske flyktninger annet enn en respirator for å holde ut lenger i helvete. Og ingen skal kunne kreve av familier at de skal la sine barn dø standhaftig i ruinene av sine hjem. Det holder ikke! Start derfor et evakueringsprogram betalt og organisert av vestlige land, for de sivile som vil ut av Gaza. Og la oss fortsette med palestinerne i Libanon. Når vi ikke kan gi dette folket et eget land etter at vi har gitt bort det de hadde til noen andre, er det minste vi kan gjøre å invitere dem hjem. Ikke som midlertidige flyktninger i et nytt land, men som fullverdige borgere.

Tirsdag 17. oktober på Adressahuset: Portrettintervju LIVE med Kent Ranum / Facebook

Blir man lykkeligere uten skjerm? Møt Michael Stilson som har vært avlogga siden september: Avlogga: Lykkeligere uten skjerm? / Facebook