Erlend Loe Forfatter og spaltist i Adresseavisen

Kunstig intelligens er ingen trussel for folk i kreative yrker.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Den siste tiden har jeg vært i flere diskusjoner om hva kunstig intelligens kan og ikke kan. De mest optimistiske hevder at det er like før KI gjør alle som lever av egne ideer arbeidsløse. Jeg har forsøkt å argumentere intenst for det motsatte, men de som allerede er overbevist er gjerne harde i trua.

Idet jeg setter meg ned for å skrive dette, kommer en e-post med dagens Retriever-meldinger om medieoppslag knyttet til mitt navn. I en av dem omtaler Sandra Ågotnes Lærum som jobber med sosiale medier hos ARK min nye roman og sier: «Bare Erlend Loe kan skrive en så absurd historie og få den til å funke».

Det er selvfølgelig smigrende, men det fins nok (dessverre) andre enn meg som er i stand til å skrive slik, men KI kan det ikke, og jeg vil våge påstanden at maskiner heller aldri vil bli i stand til det. Og hvis det en gang skulle kunne ligne på noe originalt, så vil det være dårlig, selv om det ser bra ut.

For et par uker siden ble det kjent at verkene til minst trettito norske forfattere har blitt ulovlig brukt til å trene opp språkmodellene til de store techselskapene. En av mine bøker skal være blant disse. Rent bortsett fra at lovbruddet ikke bør få stå uimotsagt, kunne dette ikke bekymre meg mindre.

For hva er litteratur? Kunst? Musikk? Film? Og hvor kommer det fra? Jo, fra unike erfaringer. Fra følelser av tap, nysgjerrighet, sinne, kjærlighet og begjær. Innfall og assosiasjoner. Og mest av alt kommer det fra desperasjon. Ingen av oss har bedt om å bli født. Men mange lærer å leve med den vanvittige kompleksiteten det innebærer å finnes i verden. På et tidlig tidspunkt i vår historie, dukket det opp et behov for å bearbeide hvem vi er, og hvorfor. Trangen til å dele dette med våre medmennesker er sterk. Livet er fullt av praktiske gjøremål. Vi må ha tak over hodet, vi må skaffe oss næringsmidler, vi må bestille det lille borrelåsfestet med lim på baksiden som bombrikken i bilen skal sitte fast i. Dypdykk i sjelslivene våre veier opp dette. Det binder den menneskelige erfaringen sammen. Og hvis det er juks, merker vi det.

En språkmodell som etter å ha «lest» 191.000 litterære verk (datasettet i Books3 som norske forfatteres bøker er en del av) blir i stand til å gjette den logiske sannsynligheten av hvilke ord som kan komme etter hverandre, kan ikke gjøre annet enn å replisere det allerede eksisterende. Dette vil gjelde selv om grunnlagsmaterialet øker til en million verk, eller til hundre millioner. Det å skape er noe fundamentalt annet enn å gjette. Noen vokser opp i en tysk handelsfamilie og skriver som ganske ung en av verdens beste romaner (Thomas Manns «Buddenbrooks»). KI kan aldri vokse opp til å føle noe som helst. Språk og mening går i oppløsning etter en vanvittig krig (Dadaismen). KI kan aldri forstå hva krig gjør med mennesker. Jon Fosses tone og dybde kommer fra et sted KI ikke kan nå. Oliver Lovrenskis språk oppstår i kulturmøter, ikke maskinmøter. Man lager kunst som en reaksjon på noe. Fordi noe som har vært usagt må formuleres hvis man skal klare å leve videre. Ingen malte som Picasso før Picasso, men alle, inkludert KI, kan naturligvis herme ham nå.

I sommer var jeg på en litteraturfestival og hørte den australske professoren Toby Walsh snakke om KI. Han avsluttet med å si: «Alle kreative mennesker kan være trygge. KI kommer ikke til å kunne gjøre det de gjør. Men veldig mange andre vil bli avløst av maskiner».

KI kan allerede brukes til å finne en uventet vri på en kriminalgåte, raskere enn et menneske klarer (krimforfatteren John M. Green beskriver dette i en podkast). Og jeg utelukker ikke at det fins bøker som KI kan skrive vel så godt som mennesker. Men i all kunst som teller, kan KI aldri nå oss til anklene.

Nick Cave er kanskje den som har sagt det best så langt. En fan sendte ham en sang han hadde fått chat GPT til å lage i «Nick Cave-stil». Cave svarte: «Takk for sangen. Men sanger kommer fra lidelse. Og med all kjærlighet og respekt i verden, så er denne sangen bullshit, et grotesk gjøn med hva det vil si å være menneske. ChatGPT har ikke noe indre vesen, den har ikke vært noen steder. Dens skjebne er å etterligne. Den kan dra til helvete.» Takk Nick. Elsker deg.

Tirsdag 17. Oktober på Adressahuset: Portrettintervju LIVE med Kent Ranum Facebook

Blir man lykkeligere uten skjerm? Møt Michael Stilson som har vært avlogga siden september: Avlogga: Lykkeligere uten skjerm? Facebook