At det ligger mye godt i en god samtale, er det ikke mye tvil om. Men hva som skal til for at en samtale som terapiform blir god behandling, er det mer diskusjon omkring.
Det foregår for tiden en stor diskusjon omkring ulike terapiformer, med utgangspunkt i en artikkelserie som Forskning.no har. Her blir det rettet søkelys mot forskningen som ligger bak de ulike mange terapiformene som er brukt av ulike psykologer. Og det viser seg at selv om det er mange som får god hjelp, er det enda mer man tydeligvis ikke vet om den behandlingen man driver med. Og hvorfor man velger en spesifikk behandlingsform overfor hvilke pasienter.
En av artikkelforfatterne er forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Dag Wollebæk. Han har selv vært pasient i mange år, og ble derfor nysgjerrig på å dykke ned i forskningen som ligger bak de ulike terapiene. Han fant få gode svar. Det han fant er at den terapeutiske relasjonen er veldig viktig for om en pasient skal få en klar bedring, og tilfriskning. En god kjemi mellom pasient og psykolog, og å klare og skape en slags allianse til pasienten er en viktig del av terapien.
Er psykiske helseplager egentlig sykdom?
Det er lett å kjenne seg igjen i dette, også som fastlege gjennom mange år, der nettopp tillit og en god terapeutisk relasjon er viktige bestanddeler for å kunne hjelpe mennesker. Og mang en gang på legekontoret har nettopp samtalen vært det viktigste hjelpemiddelet. Dette er noe jeg også kan kjenne igjen, fra når jeg selv har vært i den andre stolen i terapirommet.
Søkningen og etterspørselen etter noen å snakke med, og å gå til samtaleterapi, er stor, og ventelistene er lange. Vi leser om både ungdommer, og mennesker i alle aldre, som strever med og i livene sine, og som etterspør hjelp.
Jeg har stor tro på samtaler. Og at mange av livets små og store problemer kan løses gjennom tillitsfulle og fortrolige samtaler. Men jeg tar meg i å tenke, ja å bli betenkt og bekymret over hvor vi gjør av samtalene oss mellom, som partnere, foreldre, familie, venner, ja som medmennesker? Jeg tror det er et slags symptom på hvordan vi har det med hverandre, når så mange trenger noen eksterne å snakke med. Gjennom mine mange år som lege har jeg mang en gang erfart at både kroppslige og psykiske smerter og reaksjoner trolig skyldes mangel på kommunikasjon, lite åpenhet og oppmagasinering av vansker og problemer som aldri har blitt snakket om. Jeg tør å påstå at påføring av skam gjennom taushet og fortielse har gitt mange en langt dårligere livskvalitet og -utfoldelse enn de hadde kunne hatt, om omgivelsene bare hadde tålt mer åpenhet. At man rett og slett hadde kunnet snakke om vanskelige ting, kleine ting, skamfulle ting, i stedet for å legge lokk på mange av disse ubehagelige følelsene, som dessverre er vanlig. Både innad i familier, i forhold og blant venner og folk man omgir seg med. Det handler om å bli anerkjent, og å anerkjenne at man må kommunisere for å skape trygge rammer sammen.
Da tror jeg at mange flere ville hatt det bedre med seg selv, og hadde klart å utvikle et bedre selvbilde og stått litt stødigere i seg selv når ulike livsutfordringer banker på døren, som det gjør hos oss alle.
Diagnosenes diktatur
Det er spennende å sette seg inn i de ulike terapiformene som finnes innen psykologien, og godt å se når pasienter får den type behandling som gjør dem friskere. Så all respekt for at terapeutiske tanker og metoder ligger bak mange gode pasientsamtaler. Men det er som så ofte i medisinen ellers, ikke alltid én løsning på et sammensatt problem. Og noen ganger kan den tillitsfulle og gode samtalen være til god og uvurderlig hjelp, uten at det ligger én teknikk eller terapiform bak. Jeg er også bekymret for den iveren som eksisterer i helsevesenet om å starte med å lete etter en diagnose, i stedet for å møte pasienten med en åpen og lyttende samtale, når man endelig får hjelp.
Vi kommer ikke til målet om vi fokuserer på angsten, søvnproblemene eller konsentrasjonsvanskene mest som diagnoser, om pasienten i den andre stolen har hodet fullt av skam for sine pengeproblemer, skjulte rusmisbruk eller faktorer som har satt seg over lang tid og aldri har blitt snakket om.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Tirsdag 17. Oktober på Adressahuset: Portrettintervju LIVE med Kent Ranum Facebook
Blir man lykkeligere uten skjerm? Møt Michael Stilson som har vært avlogga siden september: Avlogga: Lykkeligere uten skjerm? Facebook
Ingri (41) angrer ikke på at hun ble utbrent
– Jeg blir ufattelig trist